Nå føler jeg meg hel

Reisen tilbake til Filippinene har gjort meg hel. Jeg ser at det hele tiden – både i mitt fødeland og i Norge – har vært noen som brydde seg om meg og var glad i meg.

Tekst: Hanna Filomen Mjåvatn
Foto: Kristin Aafløy Opdan

Det er august 2013. Jeg sitter sammen med bestyrer Rose Longcomb på barnehjemmet Bethany på øya Mindanao på Filippinene. Der bodde jeg mine første leveår på jorden. Jeg leser en rapport og kjenner hjertet banke og tårene presse på. Jeg har funnet sporet av en sammenheng. En sammenheng jeg nå skjønner at jeg har savnet i 28 år.

Rapporten er fra november 1985 og er skrevet av min adoptivmor til Rose, et par måneder etter at jeg var kommet til min nye familie i Norge. Den forteller om mitt møte med dem, deres land, deres kultur, og ikke minst: deres møte med meg. Jeg sitter her i det lille gråhvite huset og ser min adoptivmors håndskrift, den jeg kjenner så godt fra Norge, som nå befinner seg over 20 timer unna med fly.

Ankomsten til Norge
Jeg, Mary Filomen G. Perez kom til Norge, Fornebu, 6. september i 1985 fra Cagayan de Oro på Filippinene. Jeg veide elleve kilo og var tre og et halvt år gammel. Jeg hadde en koffert med meg som inneholdt tre kjoler, litt undertøy, t-skjorter og et par sko. Jeg ble hentet av mine nye foreldre og storesøster. Ikke lenge etter fikk jeg navnet Hanna Filomen Mjåvatn.

Jeg har gode minner fra barndommen min i Bærum, og det røde huset med hvite kanter som vi bodde i. Jeg var den nest eldste av fire søstre, og jeg husker latter, sang, lek, moro, ferier og krangling. Men mest av alt husker jeg støtte og stabilitet. Foreldrene og familien min ga meg trygghet og ro, og jeg fikk gode venner som jeg fortsatt har.

Jeg har alltid vært en glad og underholdende person som gjør det beste ut av utfordringer jeg møter. Likevel husker jeg at jeg bar på en smerte. En smerte jeg var redd for å dele.

Kjente meg annerledes
På skolen kjente jeg meg annerledes. Jeg tenkte på hvem jeg var, og hvorfor jeg var som jeg var. Jeg husker at jeg ikke ville være asiatisk, jeg ville se norsk ut, for jeg følte meg norsk. Lyst hår og blå øyne var det jeg ønsket meg. Jeg var lei meg og glad samtidig. Jeg bar på noe vondt, et savn, noe jeg ikke kunne identifisere, men samtidig elsket jeg alle mulighetene jeg hadde fått i Norge. Det var først når jeg var alene jeg kunne kjenne på mine innerste følelser.

Samtidig var jeg selvstendig og ville gjøre alt på egen hånd. Jeg hadde behov for et fristed der jeg kunne puste og bare være meg. Det fant jeg etter hvert i dansen. Jeg begynte å danse på Kristine Glennes Ballettskole i 1995 da jeg var 13–14 år. Etter videregående skole begynte jeg med dans på alvor, først på Bårdar Akademiet og senere på Kunsthøyskolen i Oslo. Jeg elsket følelsen av å være rundt andre som danset, at utseendet og hvor jeg kom fra endelig ikke spilte noen rolle. Ingen brydde seg om jeg var adoptert. Det som var i fokus, var det man kjenner når man hører musikk og føler rytme. I dans er det hva man har inni seg man jobber med. Da oppvarmingsmusikken ble satt på og alle gjorde de samme bevegelsene, husker jeg at jeg kjente: «Nå er jeg hjemme.»

Fant ut hvem jeg var
I løpet av de seks årene jeg utdannet meg til danser, dykket jeg helt inn i min egen måte å uttrykke meg på. Jeg fant ikke tid til noe annet, og var ikke mye med gamle venner. Jeg fant ut hvem jeg var. Og hvem jeg ville være. Jeg trente klassisk ballett, jazz, hip hop og moderne dans.

For å kunne uttrykke seg gjennom dans må man kommunisere med andre, og for å kunne kommunisere med andre må man kjenne seg selv. Det var i denne prosessen jeg begynte å forstå at noe hadde preget meg siden adopsjonen. Gjennom danseutdanning og danseerfaring fant jeg ut at jeg hadde store utfordringer med å gi meg selv tillit, kjenne egen selvfølelse, stole på andre og være ærlig og direkte.

Jeg har alltid vært redd for ikke å være bra nok, for å få avslag. Nå ser jeg at det bunner i at jeg nok har følt et svik, et slags avslag da jeg flyttet fra Bethany på Filippinene, til Norge. Jeg lærte meg tidlig å tilpasse meg en helt ny kultur og mennesker, noe som både har gjort vondt og vært fint. I dag har jeg fortsatt utfordringer fordi jeg ofte litt for lett tilpasser meg andre i stedet å sette egne grenser.

Siden jeg var ung har jeg undret meg over hvorfor jeg er annerledes, og ikke føler meg som de andre. Jeg har også lurt på hvem mine biologiske foreldre er. Gjennom dansen har jeg vært nødt til å møte meg selv. På denne måten kan jeg si at det å være adoptert har vært en utfordring – som i siste instans har gitt meg styrke. Jeg jobber i dag som pedagog, koreograf, danser og skuespiller. Å lære å takle meg selv og mine tanker er noe som alltid vil oppta meg. Jeg setter grenser og vet at jeg har noe å gi. Jeg har innsett at jeg er som jeg er, og at jeg er glad for å være fra Filippinene – med mitt mørke hår og brune øyne.

Mitt beste år
2013 har vært mitt beste år. Jeg dro tilbake til Filippinene etter 28 år i Norge. Jeg ble invitert av de filippinske adopsjonsmyndighetene (ICAB) til å komme til Manila og delta på en konferanse. Der delte jeg mine erfaringer som adoptert, og gjennom ICAB og Adopsjonsforums samarbeidspartner Norfil, fikk jeg besøkt barnehjemmet jeg kommer fra. Jeg fikk også vært en uke på øya Bohol og en uke i Manila der jeg fikk se hvordan Norfil arbeider.

Reisen tilbake til Filippinene gjør at jeg føler meg hel. Jeg har fått sett litt av landet jeg kommer fra og fått et innblikk i hvordan apparatet rundt adopsjon fungerer. Jeg var også så heldig å få møte de som tok vare på meg på barnehjemmet da jeg var liten, de som fungerte som min familie den gangen. Jeg har vært på stedet jeg kommer fra, bodd i husene, sett fjellene, trærne, stranden, gått stiene jeg en gang gikk på, kjent luktene og vinden.

Jeg har endelig forstått hvilket ansvar min norske familie overtok for meg da jeg forlot dette landet og dette livet. Og jeg ser en sammenheng mellom livet mitt på Filippinene og livet mitt i Norge. Jeg føler at jeg har fått fylt et tomrom ved å oppdage at det var noen som brydde seg om meg og var glad i meg – hele tiden. Jeg leter ikke lenger etter svar når det gjelder oppveksten min. Jeg er rolig og trygg. Jeg har drømt om denne reisen i 15 år. Først nå var jeg klar.

Artikkelen sto på trykk i Adopsjonsforums medlemsmagasin nr 2 2014.