Skip to main content

Kollektiv demens

Blogginnlegg   •   feb 09, 2019 11:26 CET

(foto: Arkivverket/BERRE)

Den digitale floken er uløst i Norge. Skal Norge bli best på digitalisering, må vi ha kontroll på informasjonen vår. Norges hukommelse er i ferd med å bli full av hull fordi viktig samfunnsdokumentasjon går tapt.

Av riksarkivar Inga Bolstad

Når offentlig forvaltning kan dokumentere sine handlinger og beslutninger kan vi bevise hva som skjedde og sikre innbyggerne rettssikkerhet, etterrettelighet og demokrati. Riksrevisjonen påpekte imidlertid i sin rapport i 2017 at: «Mangelfull arkivering og/eller feil journalføring har i viktige enkeltsaker ført til at dokumenter har forblitt ukjent for offentligheten, og at det har vært vanskelig å be om innsyn i dem. Dette svekker muligheten for offentlig debatt og medienes kontroll med statsforvaltningen.»

Hvor ble det av dokumentasjonen som viser vurderingene av om Norge skulle delta i aksjonene mot IS? Hvor er dokumentasjonen av det bilaterale forholdet til Kina etter 2010? Hvorfor ble det besluttet at utenriksministeren ikke skulle møte Dalai Lama da han var i Norge? Dette er noen av hullene i Norges historie som ble avdekket av Riksrevisjonen.

En undersøkelse gjort av Arkivverket viser at dersom en saksbehandler i offentlig sektor skal vurdere og arkivere sine eposter med dagens fremgangsmåte vil hun kunne bruke opp til 1,5 timer per dag. Hvis alle saksbehandlere skulle bruke denne tiden til å arkivere hver dag, ville kanskje nasjonens hukommelse være sikret. Men det har ikke offentlig sektor tid til i dag.

Hvert syvende år vil informasjonsmengden i offentlig forvaltning tidobles. Hvordan skal det norske samfunnet håndtere en slik eksplosjon av data? Er vi godt nok rustet for de informasjonsmengdene som følger med et digitalt samfunn? Regjeringens ambisjon om at Norge skal bli best i verden på digitalisering forutsetter at vi kan håndtere informasjon på en enkel måte. Alle ønsker seg automatisk arkivering, men den løsningen eksisterer ikke i dag.

Norges demente hukommelse kan fortsatt reddes, men vi har ikke mye tid. Vi må ha kontroll på informasjonen vår. Norge trenger en digitaliseringsminister – med tydelige forventninger til offentlig sektor. En digitaliseringsminister som tør å utforske og eksperimentere. En digitaliseringsminister som vet at løsningene finnes gjennom samarbeid på tvers. Norge har alle forutsetninger for å bli det første landet i verden som løser den digitale informasjonsfloken. Såpass ambisiøse bør vi vel være?

Dette debattinnlegget sto på trykk i Klassekampen fredag 8. februar 2019

Kommentarer (0)

Legg til kommentar

Kommentar

Ved å sende inn kommentaren aksepterer du at dine personopplysninger behandles i samsvar med Mynewsdesks Personvernerklæring.