Skip to main content

Det store hoppsjokket

Nyhet   •  feb 22, 2017 10:02 CET

Startnummer 60, Bjørn Wirkola, i svevet i Skuibakken i Bærum under storbakkerennet i NM på ski i 1965. Foto: Lasse Klæboe, Billedbladet NÅ/Riksarkivet.

I 1957 ble Vesten rammet av det såkalte «Sputniksjokket». Den 4. oktober dette året skjøt sovjet-russerne opp satellitten Sputnik 1. Det var den første kunstige satellitt som gikk i bane rundt jorda. I USA og Vest-Europa fryktet man at russerne hadde skaffet seg et avgjørende teknologisk forsprang i romfartsteknologien. Dette ble starten på et romfartsteknologisk kappløp mellom øst og vest.

Det var tøffe tider. I Norge hadde man på dette tidspunktet allerede gjennomlevet et annet sjokk. Det handlet om mennesker som beveget seg i bane gjennom lufta. I 1956 ble Norge rammet av et stort «hoppsjokk». Beste nordmann, Sverre Stallvik, havnet på niende plass i hopprennet i OL i Cortina og laginnsatsen var begredelig. Det ble dobbelt finsk, med gull til Antti Hyvärinen. Det var egentlig utenkelig. I de fem foregående vinter-OL hadde det vært delt ut 18 medaljer. Norge hadde vunnet 15 av disse, og selvsagt alle gullmedaljene.

Fra skihoppingens begynnelse som konkurransesport i siste halvdel 1800-tallet, var det nordmenn som hadde vist verden hvordan skihopping skulle utøves. I andre grener av skisporten kunne utlendinger gjøre det skarpt. Svensker og finner hevdet seg i toppen i langrenn. I alpine grener dominerte mellom-europeerne, naturlig nok. Men aldri tidligere hadde den norske dominansen vært truet i skihopping.

Feil med bakkene?

Nå var det plutselig finnene som dominerte hoppsporten. Noe var fryktelig galt. Søkelyset ble først rettet mot hoppbakkene. Mange trodde at forklaringen på den dårlige norske innsatsen hadde sammenheng med hvordan de norske hoppbakkene var konstruert. Hadde de en tidsmessig riktig profil? Var de for små? Og hvordan lagde finnene sine bakker?

En delegasjon med representanter fra Norges Skiforbund og Statens ungdoms- og idrettskontor (STUI) ble omgående sendt til Finland. Delegasjonen kunne imidlertid ikke finne at det var noe merkverdig med de finske bakkene. Mest sannsynlig var det de norske hopperne som var årsaken til fiaskoen i Cortina, konkluderte delegasjonen. Det var en konklusjon som var vanskelig å akseptere for konservative norske skiledere.

”Bakkearkivet”

Det ble likevel tatt viktige initiativer for å systematisere arbeidet med hoppbakkene i Norge. I et rundskriv i juli 1956 redegjorde Norges Skiforbund for hvordan godkjenning av nye hoppbakker og ombygging av eksisterende bakker skulle foregå. Norges Skiforbund og Statens ungdoms- og idrettskontor opprettet i fellesskap «Komiteen for skibakker i Norge». De utpekte hver sin representant til komiteen i tillegg til «de 3 for tiden fungerende bakkekonsulenter». Og det var denne komiteen som skulle foreta godkjenningen av landets hoppbakker. Statens ungdoms- og idrettskontor skulle ha en sekretariatsfunksjon og det skulle opprette et «bakkearkiv» over alle godkjente skibakker.

Dette «bakkearkivet» utgjør 22 esker av sakarkivet i arkivet etter Statens ungdoms- og idrettskontor og i dag befinner det seg i Riksarkivet. I dette arkivet finnes tegninger av 423 hoppbakker fra hele landet, dessuten inneholder det adskillig korrespondanse omkring godkjenning og sertifisering av bakkene.

Nye anlegg

Statens ungdoms- og idrettskontor hadde blitt opprettet i 1946, samtidig med Norsk Tipping. Kontorets viktigste oppgave var å fordele tippemidlene. Det ble ledet av den mektige Rolf Hofmo. Hans perspektiv var at idretten skulle være sunn og nyttig. Og idrettens velsignelser var noe som alle nordmenn skulle ha muligheter til å ta del i uansett hvor i landet de bodde.

Ved hjelp av tippemidlene, som strømmet inn i mye større omfang enn det man hadde regnet med, gikk Hofmo og Statens ungdoms- og idrettskontor i gang med å bygge idrettsanlegg over hele Norge. Det ble bygget kombinerte fotball- og friidrettsanlegg, lysløyper og svømmehaller. Og det ble bygget hoppbakker, mange hoppbakker. Nye hoppbakker dukket opp over alt, også på steder med magre vinteridrettstradisjoner. For eksempel bevilget kontoret tippemidler til å bygge Granbakken på Fløyen i Bergen. Hoppbakkene var deler en nasjonal idrettskultur som ble spredt til hele landet fra dette lille, men mektige kontoret i Oslo.

Før en hoppbakke kunne bygges, måtte det foreligge godkjente konstruksjonstegninger. Hoppebakketegningene skulle tilfredsstille krav om hoppets og tilløpets hellingsvinkler, underbakkens helling ved det kritiske punkt og en rekke andre spesifikasjoner. Først når slike ting var i orden kunne de utstyres med det ettertraktede stempelet, med dato og underskrift: «Godkjennes for utbygging. Komiteen for skibakker i Norge.»

Avvik på kulen

Det var imidlertid ikke nok med godkjente tegninger. Man måtte også forsikre seg om at kartet stemte med terrenget. Det hendte at komiteens representanter ble bestyrtet av møtet med den virkelige bakken. Tegningene til de tre Bekkelagsbakkene i Oslo; den lille, den mellomste og den store; hadde fått sine godkjent-stempler i 1961. Bakkene skulle da gjenoppbygges etter at stillaset til den mellomste bakken hadde rast sammen. Dette hadde vært et stolt hoppanlegg som hadde huset det berømte arrangementet som het «guttenes holmenkollrenn» på folkemunne. I dette rennet møttes de beste guttene i landet i de yngre årsklassene til dyst. Og hoppsport var noe veldig mange norske gutter drev med. Hoppingen var et vågestykke der norske gutter kunne vise mot og skiferdigheter. En seier i «guttenes holmenkollrenn» var en bragd som hang høyt.

I 1962, året etter at tegningen av Store Bekkelagsbakken hadde blitt godkjent, kunne imidlertid en representant for skibakkekomiteen fastslå at «det var meget forstemmende å se de grove avvikelser mellom det prosjekterte profil og kontrollprofilet». Det var særlig utformingen av kulen som var problemet og utbedringsarbeider ble igangsatt. En ny befaring i slutten av august 1963 måtte til. Da kunne komiteens mann tilfreds observere at bakkene hadde blitt modifisert og at det nå var samsvar mellom kart og terreng. Nye, godkjente tegninger ble laget, med nye stempler, og bakken ble endelig sertifisert slik at det igjen kunne arrangeres hopprenn i Bekkelagsbakkene. I 1973 var tiden likevel over for disse bakkene. Da kom Europaveien og guttene måtte finne andre holmenkollbakker, men bakketegningene ligger fortsatt i arkivet.

Ny stil

Det er ikke godt å si om det var opprettelsen av Komiteen for skibakker i Norge og bakkearkivet som gjorde at norsk hoppsport sakte klarte å gjenvinne noe av sin tapte posisjon. Men disse grepene bidro ganske sikkert til at «utbyggingen av skibakker kom inn i et kontrollert og mer planmessig spor», som Rolf Hofmo skrev i forordet til Torleif Schjelderups bok «Alt om skihopping» i 1956. Parallelt med utbygging av nye skibakker, ble det jobbet med endringer i hoppstilen.

Særlig viktig var det nok at også de norske hopperne lærte seg å beherske den nye, aerodynamiske «fiskestilen», eller finnestilen som den også ble kalt, som de beste utlendingene hadde brukt med hell. Denne stilen innebar at hopperne la armene tett inntil kroppen mens de lente seg fremover på skiene, til forskjell fra den tradisjonelle kongsbergknekken der man lente overkroppen over hoftene fremover samtidig som man holdt armene ut fra kroppen. I Norge fantes det lenge en utbredt oppfatning om at den nye stilen smakte for mye av akrobatikk og at den rett og slett var for farlig. Mange fryktet at hopperne ville tippe rundt i svevet med denne nye stilen.

Et annet grep som Statens ungdoms- og idrettskontor tok initiativet til i 1956, var utgivelsen av den nevnte boken «Alt om skihopping» av Torleif Schjelderup. I denne boken argumenterer Schjelderup for den nye hoppstilen. Han hevdet at den nye stilen slett ikke var farlig hvis den bare ble praktisert på rett måte. I de kommende årene virket han som instruktør for hopplandslaget og bidro ganske sikkert til at også norske hoppere lærte seg den nye stilen. Sannsynligvis var dette det vesentligste bidraget til at hoppere som Toralf Engan, Lars Grini og Bjørn Wirkola vant nye medaljer for Norge på 1960-tallet. Akkurat som Vesten klarte å ta igjen og passere sovjet-russernes teknologiske forsprang innen romfarten, klarte norske skihoppere å ta igjen finnenes og andre utlendingers forsprang når det gjaldt hoppteknikken.

Skihoppere var likevel avhengige av å ha bakker å hoppe i, uavhengig av hvilken stil de foretrakk å bruke. Og hoppbakker fortsatte man å bygge i etterkrigstidens Norge. I Alta, der Bjørn Wirkola vokste opp, ble det bygget ikke mindre enn tre bakker på slutten 1950-årene og begynnelsen av 1960-årene. Etter hvert fantes det så mange hoppbakker i Norge at det på 1990-tallet var det flere bakker enn registrerte skihoppere. Da hadde nok skihopping mistet mye av sin karakter som en virkelig breddeidrettsgren de fleste gutter var innom i løpet av oppveksten sin. Skihopping hadde blitt en sport for ganske få med stadig mer spesialisert utstyr og spesialiserte kroppsfasonger.

Mange av bakkene som ble bygget i etterkrigstiden er forsvunnet, eller de står igjen i landskapet som forfalne minner om en annen tid. Tegningene, derimot, finnes fortsatt vel bevarte i «bakkearkivet».


Teksten er skrevet av Espen Andersen, dr. scient. og rådgiver i Riksarkivet.

Både tekst og bilder kan brukes fritt mot kreditering.


Kilder og litteratur

S-1032 Statens ungdoms- og idrettskontor

PA-0090 Norges idrettsforbund

Matti Goksøyr, Espen Andersen og Kristin Asdal, Kropp, kultur og tippekamp. Staten idrettskontor, STUI og Idrettsavdelingen 1946–1996, Oslo 1996

Torleif Schjelderup, Alt om skihopping, Oslo 1956

Oskar Solenes, Framtidas håp. Barneidrettsdiskursar i Noreg 1920–1976, doktorgradsavhandling fra Norges idrettshøgskole 2009

Kommentarer (0)

Legg til kommentar

Kommentar