Europabevegelsen

EØS-avtalen og den norske velferdsstaten

Blogginnlegg   •   sep 01, 2014 09:27 CEST

Gjennom EØS-avtalen er den norske velferdsstaten blitt europeisert. Hvorfor er norsk venstreside så skeptisk til dette?

Den europeiseringen av velferdsstaten EØS-avtalen har ført med seg faller leder i Nei til EU, Heming Olaussen, tungt for brystet. I Ny Tid 15. august spør han hva jeg mener om arbeids- og sosialminister Robert Erikssons forslag til en innstramming av regelverket «for økonomiske overføringer til folk og familier som ikke er bosatt i Norge,» som svar på de problemene «den enorme arbeidsinnvandringen vi ser til Norge.» Jeg er imot forslaget.

Jeg er i mot fordi Norge gjennom EØS-avtalen har forpliktet seg til å sikre at de grunnleggende frihetene i EUs indre marked, fri bevegelse av personer, varer, tjenester og kapital, også skal gjelde i Norge. EUs fire friheter er med på å fremme ikke hemme fredelig samarbeid mellom medlemslandene i EØS, økonomisk vekst og utvikling, og på sikt større grad av solidaritet mellom mennesker på tvers av landegrenser.

Grunnpilarene i den norske velferdsstaten
EØS-avtalen er basert på samme logikk som den norske velferdsstaten: fri bevegelse av personer, varer, tjenester og kapital på tvers av kommune- og fylkesgrenser. I Norge ble hjemstavnsretten, som tilsa at trengende ble sendt til sin hjemkommune og overlatt den lokale fattigforsorgen, opphevet i 1964 og erstattet av lov om sosial omsorg (sosialtjenesteloven fra 1991). Sammen med folketrygdloven (1967) utgjør dette grunnpilarene i den norske velferdsstaten.

Folketrygden er et nasjonalt obligatorisk sosialt forsikringssystem som skal gi økonomisk trygghet ved å sikre inntekt og kompensasjon for særlige utgifter ved arbeidsløshet, svangerskap og fødsel, aleneomsorg for barn, sykdom og skade, uførhet, alderdom og dødsfall. Men Folketrygden skal også bidra til utjevning av inntekt og levekår over den enkeltes livsløp og mellom grupper av personer samt hjelp til selvhjelp for at den enkelte skal kunne forsørge seg selv best mulig til daglig.

Opphevelsen av den nasjonale hjemstavnsretten
Med iverksettelsen av EØS-avtalen i 1994, ble den nasjonale hjemstavnsretten opphevet og erstattet av EØS-avtalens trygdedel (Rfo 1408/71). Bakgrunnen for dette var, som det heter i den offentlige utredningen Velferd og migrasjon – den norske modellens framtid (NOU 2011:7), at grunnprinsippene for folketrygden, som de fleste andre lover på det sosiale området i Norge, ble «utformet i en tid der mennesker beveget seg langt mindre over landegrensene enn det som er tilfelle i dag» (s. 159-160).

Slik sosialtjenesteloven og folketrygdloven fikk forrang fremfor den lokale hjemstavnsretten da disse ble innført i Norge på 1960-tallet, har EØS-avtalens trygdedel og eventuelle tosidige trygdeavtaler Norge har med andre land, fått forrang fremfor bestemmelsene i norsk sosiallovgivning, inkludert folketrygdloven, dersom disse skulle være i konflikt. Dette betyr at «det overveldende flertall av folketrygdens ytelser kan eksporteres innenfor EØS som følge av Rfo 1408/71» (NOU 2011:7, s. 160).

Fremgang gjennom fred
Dette handler, som Heming Olaussen helt riktig påpeker, om ideologi. De politiske skillelinjene går mellom de som tror på frihandel og de som tror på proteksjonisme. Helt siden det europeiske samarbeidet ble nedfelt i Roma-traktaten 25. mars 1957, har tanken vært å fremme økonomisk vekst, stabilitet og bedre livs- og levekår for Europas innbyggere på tvers av medlemsstatenes grenser og interesser (artikkel 2).

I utgangspunktet skulle dette skje ved at medlemsstatene i Det europeiske fellesskap (EF) skulle forplikte seg til å bygge ned alle type hindringer for fri bevegelse av personer, varer, tjenester og kapital, og på den måten gjøre landene økonomisk avhengig av hverandre for å sikre en fredelig utvikling mellom dem. Men på 1980- og 1990-tallet, gjennom forberedelsene til og iverksettelsen av Traktaten om Den europeiske union (Maastricht-traktaten) i 1993, ble de politiske lederne i EU også enig om å innføre et sett av politikkområder for å støtte opp under det europeiske fredsprosjektet basert på logikken i et indre marked.

Velstand gjennom vekst
Nye politiske satsninger og støtteordninger kom til, som kunne fremme måten det indre markedet fungerte på, for eksempel gjennom en koordinering og harmonisering av arbeids- og sosialpolitikken i medlemsstatene, samarbeid om forskning og utvikling (FoU) på tvers av medlemsstatene og innføringen av grenseoverskridende programmer for regional utvikling og student- og lærerutveksling, og med Maastricht-traktaten kom begrepet europeisk medborgerskap til å stå sentralt for det europeiske samarbeidets videre utvikling.

Denne politikken reagerer Heming Olaussen og Nei til EU mot, og mener med henvisning til professor Grete Brochmann, som ledet arbeidet med NOU 2011:17, at «arbeidsmigrasjonen til Norge de siste årene mangler historisk sidestykke» og at dette fører til sosial dumping, som er et «samfunnsødeleggende fenomen». Men det er ingen tall som viser at dette er tilfelle for Norge. Tvert i mot har norsk økonomi og norske velferdsordninger aldri vært bedre enn i dag. Vi har en arbeidsledighet på 3.2 prosent og et bruttonasjonalprodukt (BNP) per innbygger som er nesten dobbelt så høyt som gjennomsnittet for EU. Selv når vi justerer for prisnivået og sammenligner Norge med økonomisk velutviklede velferdsstater som Storbritannia og Tyskland, har vi et BNP/innbygger på 191 mot Storbritannias 106 og Tyskland 124 dersom gjennomsnittet for EU er 100 (tall fra 2013).

Solidaritet gjennom samarbeid
Den norske velferdsstaten lever i beste velgående. Det har ikke vært noen form for reduksjon i rettigheter og størrelsen på trygdeutbetalinger som følge av EØS-avtalen. Slik er det også i andre land i Europa, der selv de kriserammede landene i sør har opplevd en økonomisk vekst og velstandsutvikling uten sidestykke i europeisk historie etter at de ble medlemmer av det europeiske fellesskapet på 1980-tallet. Dette skyldes naturligvis ikke bare deres medlemskap i EU, men den økonomiske utviklingen som generelt følger med globalisering og modernisering av åpne og frie demokratiske samfunn. Slik tilfellet er også for Norge.

Det mest paradoksale når det gjelder Norges forhold til EU er likevel skepsisen den politiske venstresiden i Norge utviser til den grenseoverskridende solidaritet opphevelsen av den nasjonale hjemstavnsretten gjennom EØS-avtalen betyr. Sosialismen er ikke nasjonal, men internasjonal. Solidaritet er ikke noe som kan og bør begrenses til nasjonen, slik venstresiden i Norge gjør så lenge dette gagner deres kamp mot EU. Valget til Europaparlamentet i mai i år viste hvilke politiske krefter norsk venstresid fra midten av Arbeiderpartiet og utover mot venstre stemmer sammen med: antidemokratiske nasjonalister på ytterste høyre fløy. Dette er et paradoks det snarest bør tas et oppgjør med.  

Jan Erik Grindheim
Leder i Europabevegelsen