Tide

Et reisebrev fra Sahara

Blogginnlegg   •   sep 01, 2014 15:19 CEST

Årets vinterferie gikk til Afrika. En annerledes ferie hvor hotell og sightseeingbuss ble forkastet til fordel for telt og sand, stjernehimmel og dromedarer.
Ørkenvandring med berbere
Spente og forventningsfulle satt vi på flyet og lurte på hva vi hadde begitt oss ut på. Ørkenvandring med berbere. Var det trygt? Var det varmt? Vi ble ihvertfall varmt mottatt på flyplassen i Marrakech av våre guider. Vel avgårde kikket vi storøyd ut av bussvinduet der vi passerte frodige daler, vekselsvis røde fjell og svarte lavalignende fjellsider, og snøkledde topper. Hvem skulle ha trodd? Fem netter skulle tilbringes i ørkenen; som og med berbere, det nord-afrikanske urfolket som har levd som nomader gjennom årtusener. Uten strøm, internett, dusj og med svært primitive toalettfasiliteter – hvordan skulle dette gå? 

Svaret er ”over all forventning”. Og enda bedre. Vandringene i ørkenen var overraskende varierte. Hver dag gikk vi i fem-seks timer. Vi besteg sanddyner, badet i en saltvannsinnsjø, sanket sandblåste steinskatter, besøkte landsbyer hvor sanden fylte de forlatte husene og fikk fortalt spennende historier om fossiler og helleristninger vi oppdaget på vår vei. Vi lot oss stadig begeistre av hva vår trollmann av en kokk klarte å trylle frem i skyggen av en palme, og all mat ble ubønnhørlig fotografert og foreviget før den forsvant inn i gapet på sultne nordboere. 

Allerede første dag ble ernæringsråd hjemmefra forkastet og salater og frukt ble fortært til stor nytelse. Når vi er i ørkenen gjør vi som berberne. Dessuten måtte store mengder frukt fortæres slik at vi kunne gjøre oss til venns med de pukkelkledde, firbeinte i følget. Etter hvert måltid ble fruktskrell rettferdig fordelt mellom dromedarene. Guidene fulgte oss og dromedarene med bagasje og førere gikk i forveien. Teltene ble satt opp, og når vi ankom ventet varm, søt peppermyntete på oss. Brød ble stekt i aske i sanden, delt og fortært. Et tegn på at dagen var over, og eventuelle feiltrinn kunne børstes bort som fotspor i sanden. 

Magisk
Hvordan kan vi beskrive stemningen ved bålet om kvelden? En gruppe berbere og en gruppe nordmenn som forenes blant sanddynene. Møtet med mennesker som med omsorg og gjestfrihet lar oss ta del i deres hverdag. Vi klatret opp på nærmeste sandfjell for å nyte solnedgangen, og fikk deretter en åpenbaring da mørket falt og millioner av stjerner viste seg på himmelen. Middagen ble fortært ved bålet, før våre lokale følgesvenner sørget for konsert og danseoppvisning - improviserte og med et barnlig engasjement. Vanndunker ble trommer, og rytmen som åpenbarte seg nynnes fremdeles på - flere uker etter hjemkomst. Magisk.Etter to netter tok jeg sjansen på å flytte madrassen ut av teltet, og tilbringe natten under åpen himmel. For en lykke! Og det fortsatte helt frem til siste natten da vinden i sanden jaget oss inn midt på natten. 
Et ønske under stjernene ”Første gang i Marokko?” spurte en franskmann i reisefølget under oppholdets første måltid. ”Etter desserten kommer du igjen og igjen”. Vel var desserten god, men ikke nok til at jeg setter meg på flyet bare for den, tenkte jeg. Etter et par dager gikk det plutselig opp for meg. På fransk er ordet for dessert og ørken likt. Og ja, etter å ha opplevd ørkenen reiser jeg definitivt tilbake. Igjen og igjen. Og takket være et stjerneskudd på en klar ørkenhimmel regner jeg med at det vil skje.