NOVASOL AS

Reisebrev fra Mandelieu - Stille paradis

Blogginnlegg   •   okt 25, 2012 11:29 CEST

Motorlydene blir stadig svakere før de forsvinner i det fjerne og det bare er en stor støvsky igjen etter drosjen vår. Det er stekende varmt, svetten renner nedover ryggsøylen og koffertene kjennes mye tyngre nå enn de gjorde da vi reiste hjemmefra. I kjent norsk stil har vi overtalt den lokale taxisjåføren til å slippe oss av et annet sted enn der han ville slippe oss av. Vi innser at han selvfølgelig hadde rett og at vi er typiske nordmenn på ferie i utlandet – vi vet best. Alltid. Med halen mellom bena trekker vi koffertene etter oss langs grusveien tilbake til utgangspunktet.

Etter noen hektiske måneder hjemme i Oslo og kun én uke til disposisjon, ble det helt klart at vi ønsket en avslappende ferieuke på et idyllisk sted med umiddelbar nærhet til sjø og strand. Valget falt på den franske rivieraen og Mandelieu. Mandelieu er en liten, sjarmerende kommune sør-øst i Frankrike, kun en kort kjøretur fra Cannes. Vi har bestilt en NOVASOL ferieleilighet i et leilighetskompleks like ved sentrum av Mandelieu med utsikt til et grøntområde og en koselig, liten båthavn.

Jeg anser meg selv som en noenlunde bereist person, men jeg innser at jeg i en alder av 25 år faktisk aldri tidligere har leid et feriehus og er spent når vi skal låse oss inn. Leiligheten er lys og romslig, og har høyere standard enn jeg forventet. Den overgår generelt mine forventninger på alle plan! Det beste av alt er balkongen – vi har fått en stor balkong med utsikt over parken og den lille båthavnen og perfekte solforhold!Plutselig var ikke tanken på matlaging i ferien like fremmed, jeg begynner allerede å glede meg til å kjøpe inn matvarer på det lokale supermarkedet og lage i stand deilig tapas på balkongen i kveldssolen. Jeg elsker ferie!

Jeg leste i en artikkel en gang at man bruker i gjennomsnitt halvannet døgn på å omstille seg til fullstendig feriemodus når man reiser til utlandet. Det er altså ikke før andre feriedagen at man klarer å senke skuldrene og skyve tankene om hverdagens plikter og bekymringer helt bakerst i hodet. Men idet vi setter oss i solen på balkongen og åpner en vinflaske, har jeg allerede glemt ubetalte regninger og forefallende arbeidsoppgaver hjemme i Oslo. Jeg er overbevist om at man kommer raskere i feriemodus når man leier feriehus eller -leilighet, det er noe med følelsen av å være på sitt eget sted og kunne gjøre akkurat det man selv vil, uavhengig av andre.

For å få mest mulig ut av oppholdet, har vi bestemt oss for å leie scooter slik at vi lett kan komme oss rundt og oppleve mer av omgivelsene og de vakre stedene ved rivieraen. Drømmen er å finne en helt øde strand mellom klippene der vi kan være helt for oss selv – en sånn strand man bare ser på film. Vinden river i håret mens vi suser oppover fjellsiden. Jeg nyter å sitte bakpå, mens solen steker på lårene mine og bare kunne sitte å se på landskapet som omgir oss, det er så vakkert her! Etter å ha kommet et stykke opp i fjellene stopper vi på et utsiktspunkt for å ta noen obligatoriske turistbilder.

Fra utsiktspunktet leder en lang, smal sti ned mot vannet. Vi har kommet et godt stykke ned på stien da vi oppdager en annen, liten strand litt unna hovedstranden. Stranden er halvveis bortgjemt med høye klipper på alle kanter, den ser rett og slett helt magisk ut! I ekstase over å ha funnet vår eget lille paradis overser vi en ørliten detalj. Det er en grunn til at alle de andre menneskene går i skytteltrafikk ned mot hovedstranden og ikke slanger seg på eventyrstranden rett nedenfor oss – det finnes ingen vei ned dit. Da reisefølget mitt (som har besteget både den ene og andre fjelltoppen og for anledningen er ikledd praktisk treningsshorts og joggesko) foreslår at vi skal klatre ned fjellskrenten, merker jeg at varmen gjør meg svimmel – det er jo livsfarlig.

De som kjenner meg vet at jeg ikke akkurat er en eventyrer av rang, og det faktum at jeg har fått den tvilsomme æren av kallenavnet «Tante Pose» før fylte 30 indikerer vel at klatring nedover bratte fjellskrenter fremstår som ren og skjær galskap i mine øyne. Men den stranden skal kjennes under føttene, om jeg så må klistre meg fast i den bratte fjellveggen og åle meg ned. Med scooterhjelmen trygt fastspent på hodet, klamrer jeg med nedover fjellskrenten med hjertet i halsen i klassisk Tante Pose-stil. Da føttene mine endelig når stø grunn i vannkanten kan jeg sakte få tilbake pusten og bare nyte synet av drømmestranden omringet av høye klipper og azurblått hav – det var så absolutt verdt det!

Nå skal det sies at man sikkert kan finne deilige, øde strender uten å måtte gjennom en impulsiv klatretur. Tar man seg tid til å utforske området, vil man oppdage at det finnes mange bortgjemte, eventyraktige strender langs kysten. Vårt stalltips er å leie scooter, det gjorde vår ferie veldig fleksibel og vi fikk sett mange vakre steder vi ellers ikke ville fått sett. Og Mandelieu er et flott utgangspunkt. Det lille stedet er idyllisk, stille og rolig, velegnet til ferie med venninnen eller kjæresten, så vel som til familieferie med små barn. Med bare en kort kjøretur til Cannes er mulighetene utallige i forhold til shopping, restauranter og uteliv.

Vår siste kveld tilbringes på en deilig restaurant i hjertet av Mandelieu. Restauranten Riou på hotellet Ermitage Du Riou ved Cannes-bukten har nydelig beliggenhet. Måltidet nytes på verandaen med utsikt over elven, jeg kunne sittet her i timesvis. Franskmenn er som kjent et, i overkant romantisk folkeslag, og idet vi forlater restauranten eksploderer himmelen i stjerner, gulldryss og store, røde hjerter akkompagnert av fløyelsmyke, franske kjærlighetsstrofer. Franskmenn vet å gjøre stas på seg selv og den franske nasjonaldagen blir selvfølgelig feiret på romantisk vis. Mette etter fantastisk fransk mat og noe champagnebrisne lar vi oss rive med av den overdrevne romantiske stemningen, det er ikke noe annet sted i verden jeg heller ville vært akkurat nå. Mens gullstøvet og de store, røde hjertene forsvinner i natten og vi tusler hjemover hånd i hånd må jeg innse at vi har opplevd akkurat passe mye magi til at det er på tide å komme seg hjem til Norge og virkeligheten.