H. Lundbeck AS

Skammen i flaska

Blogginnlegg   •   feb 13, 2013 11:51 CET

For snart tyve år siden lanserte vi i Lundbeck et medisinsk gjennombrudd med et legemiddel som kunne hjelpe mot depresjoner, en av de første moderne antidepressiva. For oss ble dette ble også et møte med den skammen og skyldfølelsen som var forbundet med psykisk sykdom. Svært få pasienter torde å fortelle legen at de ønsket en time på grunn av depresjon, og klaget heller over ulike symptomer assosiert med depresjon som søvnløshet og mangel på appetitt.

I dag står vi ovenfor et lignende problem i forhold til alkohol: I den grad pasienten selv ser at noe er galt, sitter det langt inne å ta kontakt med fastlegen for å snakke om alkoholproblemer.

Et viktig skritt på veien mot å snakke med noen om alkoholproblemer, er å slå fast at alkoholisme er en sykdom som på linje med mange andre sykdommer også har et arvelig element. Dette handler ikke om festing som har tatt overhånd eller svak vilje – alkoholisme er en sykdom på linje med for eksempel depresjon. Og sykdommer kan i de aller fleste tilfeller behandles – så lenge de blir tatt seriøst og fulgt opp av profesjonelt helsepersonell.

Og det hjelper å snakke om det. Forskning viser at tidlig intervensjon, altså at noen rett og slett bryter inn og tar tak i problemet på et tidlig tidspunkt, er det tiltaket med størst effekt for å redusere alkoholrelaterte dødsfall. I Norge er det blant annet slått fast i Sirusrapport nr. 5 fra 2010 at man ser en god effekt av kartlegging og tidlig intervensjon i primærhelsetjenesten for å få ned alkoholforbruket hos personer med et risikofylt alkoholinntak. På tross av dette, viser en spørreundersøkelse blant tusen norske almennleger at slike tidlige intervensjoner er lite utbredt i Norge. Undersøkelsen viser blant annet at tre av fire spurte almennleger ikke brukte noe kartleggingsinstrument for å avdekke et mulig risikofylt alkoholkonsum. I første rekke handlet dette om legenes kjennskap til kartleggingsinstrumenter som avgjorde i hvilken grad slike verktøy ble brukt. Jeg tror også det er en annen stor synder i dette arbeidet: stigmaet knyttet til alkoholproblemer. Vi må derfor være forsiktige med pekefingeren, den kan også gjøre skammen større

Det er all grunn til å tro at også leger blir preget av holdninger på linje med oss andre i samfunnet. I mange tilfeller har legen nok med å løse de problemene som pasienten åpent snakker om, og har lite tid til å dvele ved vanskelige spørsmål rundt alkoholbruk. For mange mennesker er dessverre legen den eneste som kunne gått inn i en skikkelig samtale om alkohol. Problemer med alkohol kan være så vanskelig å sette ord på at det ikke finnes rom for å prate om dette med venner og familie, og ofte heller ikke med livsledsager.

Jeg har et håp om at vi på sikt kan klare å flytte tabuer om alkoholavhengighet i samme retning som vi sakte har endret oppfatningen om andre psykiske sykdommer. Da er vi helt avhengige av dyktige og modige leger som tør å stille spørsmålet: Hvor mye drikker du?