Skip to main content

Kan endring i finansiering av hivmedisiner endre den positive trenden vi ser på hivområdet i Norge?

Pressemelding   •   nov 30, 2017 13:50 CET

1. desember er verdens aidsdag. Regjeringen legger nå opp til å endre finansieringen av hivmedisiner i Norge. Utviklingen innen hivbehandling har vært formidabel de siste tiår. Fra å være en akutt livstruende sykdom, lever nå hivpositive et tilnærmet normalt liv ved bruk av enkel, effektiv behandling. Utviklingen av stadig nye hivmedisiner fra nittitallet og fram til i dag har redusert samfunnskostnadene ved hiv betydelig. Dette er en positiv utvikling og en situasjon vi må verne om. Kan en endring i finansieringsansvar begrense tilgangen på de nyeste hivmedisinene? Vil dette kunne påvirke den positive trenden vi ser på hivområdet? Det er viktig at norske myndigheter stimulerer til fortsatt innovasjon på dette området, slik at nye, forbedrede hivmedisiner blir tatt i bruk for å gi en ytterligere forbedring av hivbehandlingen i fremtiden – målet er jo å utrydde hiv.

Rask tilgang til de beste medisinene har gitt gode resultater
Hivbehandling er en av de virkelige suksesshistoriene innen moderne medisin. Vi skal ikke mange år tilbake før hivsmitte var en dødsdom. Når medisiner ble tilgjengelige, fikk pasienten en ”cocktail” av ulike tabletter, tatt med eller uten mat, til ulike tider på døgnet. Effekten var ofte moderat og bivirkningene var betydelige.

Med dagens finansieringssystem har hivpositive kunnet få den hivmedisinen som var best egnet for den enkelte. Dette har bidratt til at mennesker som lever med hiv i dag, er smittefrie og lever et tilnærmet normalt liv ved bruk av enkel, effektiv behandling med vesentlig mindre bivirkninger. For behandling som skal tas hver eneste dag resten av livet, har dette helt vesentlig betydning.

I dag har vi en stabil hivsituasjon i Norge med 220 nye hivsmittede i 2016, en nedgang fra tidligere år (Folkehelseinstituttet, 2017). Norge har i dag svært god kontroll med hiv takket være at norske myndigheter tidlig tok sykdommen på alvor og tilrettela for smitteforebyggende tiltak og god behandling. Dette er en av grunnene til at Norge er et av få land som ser ut til å nå WHOs behandlingsmål for hiv. Vi skal ikke langt unna for å se en annen utvikling – eksempelvis har Russland og Baltikum i dag en sterkt økende hiv-epidemi. I Russland fortsetter hiv-tallene å stige og landet passerte én million smittede i 2016, omtrent en dobling siden 2011.

På oppdrag fra GSK, har konsulentselskapet Link Medical skrevet en rapport om samfunnsøkonomiske kostnader ved hiv i Norge. Denne viser at stadig nye hivmedisiner fra nittitallet og fram til nå har redusert samfunnskostnadene ved hiv betydelig. Dette viser tydelig at medisiner også må sees på som en investering i helse, ikke utelukkende en kostnad.

Ikke-optimal behandling øker risiko for smitte og resistensutvikling
Rapporten fra Link Medical viser at etterlevelsen av behandlingen er best når behandlingen er enkel. Dårlig etterlevelse av hivmedisiner skyldes ofte kompleks administrasjon og bivirkninger, og dermed vansker for den enkelte å gjennomføre behandlingen.

God behandlingsetterlevelse er kritisk for å oppnå god sykdomskontroll samt redusere risiko for smitte og resistensutvikling.

Situasjonen for hivmedisiner i dag ligner den vi hadde med antibiotika for noen tiår siden; begrenset resistens og god mulighet til å bytte til andre legemidler hvis resistens oppsto.

Endring i finansiering kan begrense tilgang på hivmedisiner
I Statsbudsjettet for 2018 er det lagt opp til å overføre finansiering av hivmedisiner fra Folketrygden (§ 4 Allmennfarlige smittsomme sykdommer) til helseforetakene. Bakgrunnen er prinsippet om at finansieringsansvar skal følge behandleransvar.

Hensikten ved endringen er å redusere kostnader. Det er forventet å spare 20 millioner kroner i 2018 ved å flytte finansieringsansvaret. I dag utgjør de offentlige legemiddelutgiftene kun 7-8 % av det totale offentlige helsebudsjettet. Følgelig er det andre områder enn legemidler som utgjør det største besparelsespotensialet.

Helsedirektoratet har sendt ut en høring hvor de ba om innspill på utvalget av legemidler som foreslås finansiert av helseforetakene. Høringsfristen var 24. november, og innspillene fra de ulike høringsinstansene, inkludert GKSs innspill, er lagt ut på Helsedirektoratets nettsider.

Det gir mening at finansieringsansvaret følger behandleransvaret. Samtidig er det fare for at dette oppfordrer de med behandleransvar til å tenke mer på foretaks-/avdelingsbudsjett enn på behandlingens kostnadseffektivitet i et samfunnsperspektiv. For mye fokus på eget budsjett kan bli et samfunnsproblem, selv om det er rasjonelt for det enkelte sykehus.

Intensjonen bak opprettelsen av § 4 i sin tid var å sikre effektiv behandling for å minimere smittespredning og beskytte samfunnet. Legemidler mot allmennfarlige smittsomme sykdommer, herunder hiv, skiller seg fra annen behandling ved at de har effekt utover den enkelte pasient: Effektiv hiv-behandling er svært viktig for å redusere smitterisiko og motvirke resistensutvikling hos hiv-viruset. Dette til forskjell fra behandling av ikke-smittsomme sykdommer, hvor behandling av enkeltpasienten er primærmålet.

En overføring til sykehusbudsjettene, med anbud og eventuelt metodevurderinger, kan medføre mer komplekse regimer og mindre tilgang på nyere hivmedisiner. Dette kan igjen påvirke smitte og resistensutvikling.

Ved behandlingen av Stortingsmelding 34 (2015–2016) Verdier i pasientens helsetjeneste la Stortinget til en merknad om både smittevern- og resistenshensyn ved valg av behandling av smittsomme sykdommer, inkludert hiv. Dette er nærmere omtalt i GSKs høringsinnspill.

Sykehusanbud må hensynta andre kriterier enn kun pris
Ved en overføring av finansieringsansvar til de regionale helseforetakene, mener GSK det er spesielt viktig at anbudskriterier og eventuelle krav til metodevurderinger utformes slik at hensynet til smitte og resistens ivaretas, at faglige retningslinjer på hivområdet følges, og at nye legemidler verdsettes og tas i bruk.

Siden hivbehandling er livslang, må valg av behandling både ved oppstart og ved et eventuelt bytte ses i dette perspektivet. Det kan være utfordringer med anbud og knappe avdelingsbudsjetter i oppfølgingen av livslang hivbehandling.

En «one size fits all»-tilnærming som anbudsprosesser og avdelingsbudsjetter ofte legger opp til vil derfor være meget uheldig å innføre på hivområdet grunnet ovennevnte faktorer. Tilsvarende kan et tvunget årlig bytte av behandling for velregulerte pasienter dersom det er endringer i hvilket legemiddel som vinner anbudet fra år til år få alvorlige konsekvenser.

Det er viktig å innrette et anbud slik at det fører til de samme prioriteringer en ellers ville fått på blåresept. Kostnadseffektivitet, og ikke pris alene, er et prioriteringskriterium. Er det forskjeller mellom medisinene, er det ikke tilstrekkelig å kun sammenligne pris.

Anbud med ensidig fokus på pris kan utfordre tilgang til nye, innovative medisiner på kort og lang sikt. Anbudsprosessene må derfor hensynta innovasjon, slik det også fremgår av Legemiddelmeldingen.

Innovasjon skjer trinnvis, sjelden i kvantesprang
Dagens hivbehandling er kanskje det beste eksempelet på at trinnvis utvikling over tid har gitt store forbedringer samlet sett.

Anbud og prisfokus kan medføre en vesentlig risiko for at norske pasienter ikke vil få tilgang til nye innovative medisiner. Små trinnvise forbedringer, som utviklingsmessig koster like mye å få frem, blir ikke verdsatt på et nivå som dekker legemiddelindustriens kostnader.

I Norge er det krav om at legemiddelkostnadene skal stå i et rimelig forhold til den helsemessige gevinsten. Utgangspunktet er veldig klokt – knappe ressurser på helse bør brukes fornuftig for å få mest mulig igjen for midlene tilgjengelig. Når dagens behandling mister patent og får vesentlig lavere pris, sparer staten store penger på legemiddelkostnader. Dette er helt legitimt og en del av samfunnskontrakten mellom legemiddelindustrien og samfunnet for øvrig.

Det er imidlertid også dette prisnivået som kan være utfordrende i en anbudskonkurranse, dersom nye, innovative legemidler skal konkurrere mot generika (kopimedisiner), og innovasjon ikke blir verdsatt.

Hva betyr så dette? På den ene siden har staten legitime ønsker for å søke besparelser for legemiddelutgifter. På den andre siden kan ikke legemiddelindustrien utvikle og selge nye medisiner med bedre effekt og mindre bivirkninger til litt over generiske priser.

Det å forrene disse hensyn er krevende. Ikke alle nye legemidler fortjener finansiering. Ikke all innovasjon er verdt å betale for. Samtidig er en del små forbedringer de nødvendige trinnene på veien til paradigmeskifter.


NOR/HIV/0024/17

GlaxoSmithKline (GSK) er et av verdens ledende, forskningsbaserte legemiddelfirmaer. Vår oppgave er å hjelpe folk til å klare mer, føle seg bedre og leve lenger.

GSK forsker frem og produserer reseptpliktige medisiner og vaksiner, i tillegg til reseptfrie legemidler og handelsvarer innen helse og velvære.

GSK er en av de største produsentene av hivmedisin. Siden 80-tallet har GSK jobbet for å hjelpe mennesker som lever med hiv - fra å utvikle det første gjennombruddet ibehandlingen, til sammen med andre organisasjoner skape et selskap dedikert til hiv (ViiV). Dette har stimulert til innovasjon og samarbeid. GSK har også tatt globalt ansvar og leverer nå hivmedisiner til kostpris i store deler av verden. I tillegg har vi frigitt patenter i flere land, og søker ikke lenger patent på våre nye medisiner i utviklingsland. GSK jobber stadig for å øke tilgangen og utvikle nye medikamenter og medikamentkombinasjoner for å gi hivpositive enkel og effektiv behandling med god livskvalitet. Det endelige målet er en kur.

Les mer om oss på våre nettsider.