Skip to main content

"Det er ikke farlig å ha dysleksi!"

Nyhet   •  sep 08, 2016 16:32 CEST

Åsne Midtbø Aas er et kjent navn i fagmiljøet og holder ofte kurs og foredrag for både skoler, kommuner, høyskoler og universiteter. Hun er også en av foredragsholderne på Lingits fagseminarer i høst.(www.lingit.no/fagseminar)

Av Tone Skredderbakken, journalist


Åsne Midtbø Aas er utdannet pedagog, og har jobbet som lærer og rektor i 18 år. I dag er hun pedagogisk rådgiver for Dysleksi Norge, interesseorganisasjonen for alle med lese- og skrivevansker, matematikkvansker og andre språkvansker. Her jobber hun blant annet med å løfte kompetansen hos lærere og lærerstudenter. I tillegg er hun også veileder på nettkurs og seminar, og en av de som har ansvaret for å sertifisere dysleksivennlige skoler. Åsne sitter også i ulike faglige utvalg.

- Jeg har jobbet som lærer og rektor i mange år. I tillegg har jeg engasjert meg personlig. Jeg var tillitsvalgt i mange år, og interesserte meg i det som mor til en dyslektiker. Jeg møtte også mange lærere og foreldre som opplevde vanskeligheter med å tilrettelegge for deres barn, forteller hun.

«Vente og se»

På spørsmålet om hvorfor hun har valgt å jobbe med dysleksi, svarer Åsne at hun liker å jobbe med mennesker som har utfordringer. I tillegg har hun ofte vært frustrert over at en stor del av elevgruppene ikke får den hjelpen de skal, noe som også har motivert henne til å jobbe med nettopp dette.

- Det er et interessant og nyttig fagfelt, og jeg får hjelpe folk i hverdagen. Motivasjonen er på topp, sier hun.

Selv om det er over 10 år siden, opplevde Åsne selv som mor at ansatte i skolen hadde manglende kompetanse, og tilfeldig om hennes barn fikk hjelp eller ikke. Åsne har, etter å ha reist rundt og besøkt hundrevis av norske skoler, begynt å kalle dette for «Bingo-skolen». Dette begrepet bruker hun om norske skoler fordi det rett og slett er flaks og tilfeldigheter som gjør om man får tilstrekkelig hjelp og tilrettelegging.

Hun har også møtt mange andre foreldre som synes det er vanskelig å vite hvordan man skal sikre at barn får den hjelpen de har krav på. Hvis man er så heldig at skolen er flinke til å oppdage dysleksi hos elever, så hindrer ofte vent og se- mentaliteten barn i å få hjelp tidlig nok.

Vent og se- mentaliteten har ikke forandret seg så veldig på ti år. Mange skoler og kommuner tester barn ved mistanke om lese- og skrivevansker, men følger ikke opp testresultatene med hensiktsmessige tiltak. Dette har jeg også observert selv som mor, forteller Åsne.

Kartlegging av barn

Med skikkelig kartlegging kan man finne ut om barn er i risikosonen allerede i 5 års alder. Dessverre er det en tendens til at diagnosen ikke settes før på mellomtrinnet, noen ganger enda senere. Åsne forteller at man som oftest kan se om barna har lærevansker allerede fra de starter på skolen.

- Skolen må derfor ha systemer som både fanger opp og følger opp elevene som sliter med lese- og skrivevansker tidlig. Det vi ser i dag er at det er store forskjeller fra skole til skole på grunn av ulike metoder i ulike kommuner, forteller hun.

Mange foreldre Åsne har vært i kontakt med har hatt både gode og dårlige erfaringer med skolen. Det som oftest er et gjennomgående problem er kommunikasjonen mellom skolen og foreldrene, forklarer hun.

- Skolen har en jobb å gjøre her. For eksempel er det vanskelig for mange foreldre å hjelpe med lekser hvis de sliter selv. Husk at dysleksi er arvelig! Foreldrene ønsker heller ikke å bli sett på som kranglete, og det kan være vanskelig å ta opp problemer med skolen. Hvis man skal få gjort et løft må kompetansen opp, sier Åsne.

Selvstendig jobbing

Åsne forteller om en gang hun møtte ei 16 år gammel jente på en mestringsleir for Dysleksi Norge som gjorde inntrykk. Hun kom med sekken sin og slengte den på pulten med PC og alt mulig av hjelpemidler. Åsne forteller at jenta var ikke interessert i å måtte skille seg ut i klassen. «Jeg vil ikke ha en assistent, jeg vil være selvstendig», sa jenta. Det satte spor hos Åsne.

- Det er dette det handler om, at de kan bli selvstendige så lenge de lærer å bruke hjelpemidlene selv, forteller Åsne. 

Åsne har lang erfaring med å jobbe med barn og ungdom. Noe av det viktigste har vært å gjøre de selvstendige. En full verktøykasse er derfor viktig, med for eksempel tilgang på både digitale bøker og lyd. Barn forstår kanskje ikke nytten av verktøy om de ikke får kunne jobbe med det på egenhånd og se at det hjelper. Det er også viktig for barn at de ikke føler de skiller seg ut i klassen fordi de trenger annet utstyr eller får spesialundervisning. Derfor er bedre opplæring, tilrettelegging og ikke minst åpenhet viktig for barna.

- Når barn får en forklaring på ting og opplever åpenhet så går det fint. Min erfaring er at åpenhet er veldig positivt. Det er ikke farlig å ha dysleksi, men det er farlig å ikke gjøre noe med det, forteller hun.

På Lingits fagseminarer i høst kan du høre mer fra Åsne, om hvordan det er å ha dysleksi, og om sertifiseringsprosjektet «Dysleksivennlig skole». For mer program og påmelding www.lingit.no/fagseminar

Kommentarer (0)

Legg til kommentar

Kommentar