Frykter dødshjelp for mentalt syke i Canada

Utviklingen i Canada har gått lynraskt etter at legeassistert selvmord ble avkriminalisert i 2015. Nå diskuteres det om muligheten for dødshjelp skal utvides til mentalt syke i Canada.

Loven ble innført juridisk ovenfra og ned, ved at Høyesterett i 2015 vedtok at kriminaliseringen var i strid med grunnloven. Dette skjedde svært raskt uten mulighet for en god, offentlig debatt, en utredning eller innspill fra fagmiljøene. I juni 2016 ble det dermed innført mulighet til legeassistert selvmord for personer med «en seriøs, uhelbredelig sykdom eller funksjonshemming», som har en «fysisk eller psykologisk lidelse som er utålelig for dem» og hvis naturlige død vil være i «overskuelig fremtid», uten at det er nærmere definert.

Loven er imidlertid allerede under stort press fra flere grupper som mener at disse restriksjonene diskriminerer personer som havner utenfor disse kriteriene. I mai i år kom forslaget om å tillate dødshjelp for mentalt syke personer. Praksisen i Canada vil i så fall nærme seg den eksisterende praksisen i Belgia og Nederland, hvor neste steg er å diskutere hvorvidt generell livstretthet kan være tilstrekkelig for å kunne etterspørre å bli drept.

Den kanadiske foreningen for mental helse (CMHA) har nå lansert sin posisjon, hvor de viser tydelig motstand mot lovforslaget, og etterspør forbedret hjelp til å leve, snarere enn å dø. Der skriver de:

«Av en rekke grunner, mener CMHA at dødshjelp for mentalt syke burde forbli ulovlig (…)

Vi anerkjenner at mennesker med mentale sykdommer kan oppleve utålelige psykologiske lidelser på grunn av sykdommen deres, men at det alltid er håp om bedring. CMHAs standpunkt om dødshjelp i Canada, er at mennesker med mentale helseproblemer burde assisteres til liv og trivsel.»

CMHA bruker studier av situasjonen i Belgia og Nederland for å styrke sin konklusjon ved å peke på at Belgia og Nederland har lovverk med store hull.

Informasjonsansvarlig Daniel Joachim Kleiven kommenterer utviklingen:

– Dette bekrefter hva vi allerede har god empiri på fra andre land til nå. At dette er vanskelig å innføre uten en rask utglidning som truer de mest sårbare gruppene i samfunnet vårt. Gode intensjoner fører til forferdelige konsekvenser. Det er ikke uten grunn at det gjerne er interesseforeningene for disse gruppene, samt foreningene for leger, sykepleiere og farmasøyter selv, som viser størst motstand mot en slik praksis i ulike land. Om vi åpner for at det kan være gode grunner for med viten og vilje å avslutte uskyldige menneskeliv, har vi allerede et relativisert menneskesyn, og samfunnet mister en sterk beskyttelse for våre mest sårbare medlemmer.

– Tanken om at vi kan «kurere» pasienter som skattebetalt helsetjeneste ved at leger, forpliktet i årtusener til eden om å beskytte liv, plutselig skal ta livet av dem, innebærer en radikal omveltning. Å åpne døren for at samfunnet i større grad inviteres til å anse enkeltmennesker som en byrde for samfunn, familie eller helsevesen, tar oss et langt stykke på vei mot et brutalisert menneskesyn hvor vi er tannhjul i et maskineri, avslutter Kleiven.

Daniel Joachim Kleiven, informasjonsansvarlig i Menneskeverd