Gatemagasinet Sorgenfri

Aftensangen

Nyhet   •   mai 06, 2016 11:00 CEST

«Jeg skal drepe deg!» ropte en forskrudd fyr og braste inn på ordførerkontoret med bajonett. Da reiste Marvin Wiseth seg og tenkte: «Jeg får ta det stående.»

Tekst: Reidun Røe
Foto: Mari Vold

Husverten i Skyåsveien 64 insisterer på at vi skal ha skoene på. Han vil ikke at gjestene hans skal gå hjem med gylne, hundepelslodne sokker.

– Marco røyter. Se på ham! Nå skal han vise deg lekedyret sitt. Og så kommer han med ballen. Gå på verandaen, du Marco. Stig på. Vil du ha kaffe eller Pepsi Max?

– Pepsi, takk.

– Vil du ha glass eller drikker du av boksen?

– Jeg drikker helst av boksen.

– Nettopp! Da smaker den best!

– Hvordan er livet om dagen da, Marvin?

– Jeg våkner med et begeistret hyl hver eneste morgen. Jeg er på vei inn i aftensangen, men trives med å bli eldre. På grunn av en isjiasnerve gjør den ene foten min så vondt at jeg snart må begynne å bruke stokk. Det ser jeg frem til – for jeg synes det er så stilig.

Anglofil humorist
Å forstå sin alder er å forstå dens gleder, som Winston Churchill sa det. Og mens Høyres landsmøtedelegater samles på Gardermoen for å omfavne delingsøkonomien, lander 65-åringen Marvin Wiseth på Gatwick, hellig overbevist om at han var engelskmann i sitt forrige liv.

– Jeg jobber 30 prosent i banken. Ellers driver jeg for meg selv, holder foredrag, er møteleder, rådgiver, konferansier og guide i London. Bare siden mars har jeg vært der seks ganger. Med en gang jeg befinner meg på britisk jord, blir jeg mer behagelig og hyggelig. Jeg liker landet, folket og humoren.

– Ser du likhetstrekk med trønderhumoren?

– Javisst. Engelsk og trøndersk humor har mye felles, med underliggende mening og overraskende sluttpoeng.

Selv disker han opp med skrøner og ordtak i fleng i boken Marvins trønderblanding. Her forteller han at han gikk opp fire dresstørrelser da han var Trondheims ordfører fra 1990 til 1998. Har man fått en viss tyngde over seg, er det forbausende mange som vil kommentere det. Han er derfor alltid rask til å understreke at det er bedre å være tykk nedenfor snippen enn ovenfor.

Hvis ikke den replikken går inn, pleier han å klappe seg på magen og fortelle om morfaren sin, som drev et knøttlite småbruk på Kvikne og avsluttet hver eneste arbeidsdag med de kloke ord: «Skikkelig redskap skal stå under tak.»

Les resten av artikkelen i mainummeret av Sorgenfri.