Oslo teatersenter

En fighter ser tilbake

Nyhet   •   mar 03, 2015 15:53 CET

Oslo teatersenter fyller 40 år i år, og vil bruke jubileumsåret til å se tilbake på hva de har vært og hva de har betydd for scenekunstfeltet i Oslo. Gjennom serien «Vi har intervjuet dem» vil man møte personer som har vært en del av Oslo teatersenter i løpet av de siste 40 årene. Først ut er en som har vært kanskje den viktigste personen for Oslo teatersenter gjennom disse 40 årene...

Tekstene og intervjuene er gjort av Kirsti Ellefsen.

-

Ragnhild Sørvig tar aldri et nei for et nei, og kan kunsten å takle motbakker. Det har Oslos kulturliv kunnet nyte godt av.

Lengst borte på perrongen står en liten hvithåret dame og vinker. Jo – det er henne, Ragnhild Sørvig. Vi befinner oss i Fredrikstad. Her har ildsjelen og arbeidsjernet som har viet mesteparten av livet til å bygge opp, utvikle og holde liv i Oslo Teatersenter, bosatt seg.

Nå er hun pensjonist. Etter drøyt tre år borte fra Trafo-bygningen på Tøyen, kollegene, teatermiljøet, de 12 timer lange arbeidsdagene og den evige kampen om økonomisk støtte, har Ragnhild begynt å vende seg til i sitt nye liv. Med samboer med hvit Mercedes, årlige turer til Mauritius i vinterhalvåret og en trivelig rekkehusleilighet på Kråkerøy er ikke pensjonisttilværelsen så ille som hun fryktet.

Vond barndom

Ragnhild Sørvigs liv har vært en reise. Men slett ingen chartertur. Damen som kikker over brillekanten med våkent blikk, vet hva motgang er.

- Vi ble jo slått…fikk jo bank.

Ragnhild trekker pusten. Vi er tilbake der det startet. På en husmannsplass på Fåberg i Gudbrandsdalen tidlig på 50-tallet. Der bor lille Ragnhild sammen med moren sin, to tanter og en onkel. Hva det var med moren, forstod Ragnhild tidlig. Det lot de andre ungene i bygda henne få vite. Hun var tyskerunge. Moren hadde vært kjæreste med en nazist, og skammen hvilte over familien. Ragnhild snakker fort. Selv om det er lenge siden, kan hun ikke dykke for langt ned i dette. 12 år gammel døde moren, og hennes Ragnhild ble overlatt til morens nye samboer. - Nei, han var ikke så grei. Så det ble barnevernet som måtte inn, og han ble fradømt foreldreretten. Resten av oppveksten tilbragte Ragnhild hos tanten og onkelen, som var bra folk.

Teater – et lyspunkt

Men selv om det var mye trist i Ragnhilds barndom, var teater noe hun fant glede i. Det var moren som introduserte henne til Fåberg musikk- og kulturgruppe. – Det var stort. Vi hadde forestillinger som var årets happening i bygda.

- Moren din var interessert i teater?

- Ja! Hun hadde ofte hovedroller i oppsetningene. Hun hadde virkelig skuespillertalent.

Ragnhild fikk også skryt og større roller og fant glede i å uttrykke seg kunstnerisk. Men det var jordmor hun ville bli. Nok en gang opplevde hun å få et slag i ansiktet. Ragnhild hadde epilepsi. Det gjorde at hun ikke kvalifiserte til å begynne på jordmor utdanningen. Og som ikke det var nok; 17.mai ble kjæresten hennes drept i en trafikkulykke.

Ny start i storbyen

Det var da Ragnhild bestemte seg for å komme seg litt vekk. 23 år gammel ser hun en annonse der en familie på Røa i Oslo «søker landsens jente». Ragnhild Sørvik fra Fåberg oppfyller kriteriene og flytter til hovedstaden, der hun raskt søker jobb som montør hos Tandbergs Radiofabrikk.

- Var dette noe du hadde erfaring med?

- Nei, smiler Ragnhild. - Men jeg hadde pågangsmot, og har alltid vært fingernem. Så jeg fikk jobben.

Ragnhild elsket sin nye arbeidsplass – ikke minst på grunn av bedriftens aktive kultursatsning. I Tandbergs teatergruppe, ble Ragnhild raskt en viktig en drivkraft. Her ble hun helt til bedriften gikk dukken.
Omtrent på denne tiden fant Ragnhild faren sin. En østerriker. Med fortid som nazist. Han ville gjerne ha kontakt med henne, og hun med ham – og Ragnhild rakk å treffe ham og familien flere ganger før han døde. Slik fikk et trist kapittel i livet hennes en positiv utgang.
Men hvordan har det seg så at en nedlagt Trafostasjon på Tøyen skulle komme til å spille hovedrollen i Ragnhild Sørvigs liv de neste 40 årene? På grunn av sitt kulturengasjement ble hun satt i en gruppe som skulle utrede fremtidige muligheter for bruk av den store murklossen på toppen av Tøyenparken. I gruppa satt Albert Nordengen, Thorvald Stoltenberg, en rekke kunstnere – og Ragnhild. Det var sterke interesser som ville ha kloa i kremtomten; Olav Thon ville bygge hotell, det var planer om kjøpesenter, parkeringsplass og boliger.

- Men det var oss kulturfolka som vant! Ragnhild smiler det lure smilet sitt.

Trafostasjonen skulle fra nå av deles likt mellom atelierer for billedkunstnere, og det nyopprettete Oslo Amatørteatersenter.

Rydding, sjauing og ambisjoner

Ragnhild sluttet jobben hos Tandberg, tok påskeferie, og var klar for ny jobb. Hun hadde takket ja til å bli med å skape Oslo Amatørteatersenter.

- Jeg husker godt min første dag på jobb. Jeg kom rett fra påskeferie i Gudbrandsdalen og ble møtt av et merkelig syn; masse rot, gammel oppvask og skuespilleren Elsa Kvamme som kom gående på stylter bortover gangen. Ragnhild humrer. Hennes oppgave ble først og fremst å rydde opp i rot og kaos. – Jeg var en slags altmuligmann. Og det fortsatte hun å være. Selv om den offisielle tittelen etterhvert endret seg til daglig leder. Regnskap, rydding, møter med politikere, barneteater, utleie, skriving av utallige søknader. Alle som har jobbet med Ragnhild sier hun er et arbeidsjern, en energibunt og et stå-på menneske.

Og hun er snill.

- Jeg har ikke vært så hard på pengene. Har det vært ivrige og hardt arbeidende skuespillere som gjerne ville produsere en forestilling, men ikke har hatt penger, så har jeg ikke vært så streng på den husleia. Det er mange her som ikke har hat råd til å betale, men som har fått til noe, kanskje funnet en levevei og betalt tilbake til samfunnet. Skal det bli skapt kunst, må man jo ha en viss takhøyde. Det er nå min mening. Det samme gjelder barneteatergruppene. Er det noen som ikke har betalt kontingenten, så har ikke Ragnhild vært så nøye på det. – Er det unger som trives med å spille teater, og kanskje har en alenemor som sliter økonomisk – ja, da vil ikke jeg være den som gjør livet vanskelig for dem.

- Unger må bli sett og respektert

Ragnhild var med på å starte den første barneteatergruppa. Og hun elsker unger.

- Det er viktig å ta unga på alvor! Det ble jo ingen egne barn på meg, så jeg har hatt utrolig stor glede av å alle de fine ungene som har vært innom senteret. At hun ikke har hatt familie å ta seg av, har gjort at Ragnhild har kunnet jobbe døgnet rundt. Det har OTS og norsk kultur- og teaterliv nytt godt av.
Det har jo vært livet mitt, dette senteret. Familien min og ungen min, smiler Ragnhild. Så får hun igjen denne gløden i blikket. At hun var med og startet Rampelysfestivalen – en egen teaterfestival for barneteater, er noe av det Ragnhild er mest stolt over å ha fått til.

- Jeg har alltid vært veldig opptatt av barn og unges oppvekstforhold. Se hvordan det er i dag! Jeg synes det er skremmende mye diagnoser, barnevern og prestasjonspress. Jeg tilhører jo en generasjon, der det var lov å feile. Det er det ikke i dag.

Fortsatt engasjert

Det ble et tomrom da Ragnhild sluttet. Ja et krater.

- Hva er den viktigste egenskapen du har hatt bruk for som Oslo Teatersenters drivkraft?

Ragnhild synes det er vanskelig å svare på. Hun tenker seg lenge om.

- At jeg aldri gir opp. Aldri tar et nei for et nei. Den staheten og fighter-ånden har jeg alltid hatt i meg. Det har nok vært en egenskap som gjorde at jeg klarte meg, til tross for en litt tøff start på livet.

- Når du ser Oslo Teatersenter utenfra – hva tenker du det betyr? Hvorfor er det viktig å holde liv i?

- Det må finnes et arbeidssted for kunstnere! Et sted der ikke alt handler om lønnsomhet, og der både barn og voksne, profesjonelle, og ikke-profesjonelle, kan få anledning til å skape. Det er det verdt å kjempe for.

Ragnhild ser et øyeblikk ut til å være på jobb igjen. Det er hun ikke. Men hennes livsverk og alt det hun har satt i gang, ruller videre. Og Ragnhild følger med fra sidelinja.

- Jeg er jo daglig innom hjemmesiden, og sjekker hva de driver med.