Gatemagasinet Sorgenfri

En jobb for snuten

Nyhet   •   jan 27, 2017 13:06 CET

I Trøndelag vil politiet øke antallet narkohunder. Det er lettere sagt enn gjort.

Tekst og foto: Trond Ola Tilseth

Chacha halser gjennom lyngen i skogområdet ved Sveberg. Den purunge jaktcockerspanielen følger et spor for første gang. Hun vingler litt i starten før hun skjønner konseptet. Knuste partikler fra blader og kvister, blandet med duften av menneske, bryter opp luktbildet i resten av skogen. Chacha snuser seg fram, litt i sikksakk, men uten å miste ferten av personen som har gått der før henne. Hun ender opp ved en knyttnevestor rød plastdings, en såkalt kong. Tispagår helt av skaftet i glede over belønningen. Hun hopper og logrer, blaut i pelsen etter løpeturen i den høstfargede vegetasjonen.

– Det var dama si! Så fin! Selv med løpetid klarte du dette, roser rekruttert hundefører Oddlaug.

Øver til eksamen

Den nyutdannede politikvinnen har hatt 14 måneder gamle Chacha i hus i to uker. I dag prøves unghunden på trening med Trøndelag politidistrikt, for å se om hun instinktivt følger spor. Foreløpig er hun på utlån fra en oppdretter. Målet er at hun skal bli et verktøy for å hjelpe det trønderske politiet med å snuse opp diverse illegale stoffer. Men det er langt fram ennå. Før hun i det hele tatt skal lære lukten av hasj og amfetamin må hun bestå den mentale testen for tjenestehunder ved Politihøgskolen. Prøven skiller lovens lange labb fra den sivile pote. Hvordan fungerer hunden sosialt? Hvor smart er den? Takler den å søke på bevegelig underlag? Går den både høyt og lavt?

Oddlaug er spent. Hun har blitt skuffet før. Den forrige hunden hennes, labradoren Sniff, var en trivelig og god krabat. Flink til å sniffe seg fram var den også. Men den strøyk til eksamen da den ikke taklet miljøutfordringene. I dag lever Sniff et sivilt liv som familiehund.

Det var en kraftig nedtur for Oddlaug, men hun kan trøste seg med at det er de aller færreste av hundene som faktisk blir politihund.

–Ifølge statistikken greier bare to av ti hunder testen, sier Gunn Melvold, fagleder for hundetjenesten i trondheimspolitiet.

Kilde til konflikt

Hvis Chacha består blir Oddlaug hundeføreren hennes. Men formelt blir hun ikke Chachas eier. Alle hunder som er rekruttert i Trøndelag etter 2014 tilhører nemlig politidistriktet.

Eierskapet, men også økonomisk godtgjøring til hundeførerne, var for en del år siden kilde til konflikt innad i etaten. Historisk har mye av hundetjenesten vært drevet idealistisk av politifolk som likte å holde på og utvikle det verktøyet hunden utgjør. Men tidene har forandret seg. I dag får hundeførerne ekstra betalt for å ha hundene hjemme hos seg, holde dem i drift, fore og pleie dem. Melvold peker på at hundeførerne dessuten alltid må være beredt til å rykke ut. Ofte blir de vekket nattestid fordi det er en leteaksjon på gang.

– Hundeførerne stiller selvfølgelig opp, men det er bare rett og rimelig at man blir økonomisk kompensert for denne beredskapen, sier Melvold.

Kontinuerlig læring

I opplæringen for å kjenne igjen narkotiske stoffer er nøkkelen belønning. Treningen er lystbetont.

– Vi begynner én plass og legger på nye pakker etter hvert. Noen av disse pakkene etter en godkjenning er lukten av våpen og lavinesøk. En del av klientellet har dessverre av og til våpen, og ofte blir våpenet forsøkt gjemt. Hundene greier å finne det fordi de har lært å kjenne igjen lukten av metall og våpenolje, forklarer Melvold.

Selv harMelvold vært hundefører i politiet i 30 år. I løpet av den tiden har hun hatt fem forskjellige patruljehunder. Disse har andre oppgaver enn narkotikahundene. Patruljehundene er firbente allroundere i politikorpset. De sporer opp rømlinger, de finner savnede mennesker, levende eller døde. De sniffer seg fram til gjenstander som er blitt mistet eller stjålet. Bikkjene deltar i redningstjeneste, de søker etter personer som har havnet under snøskred, og de brukes i etterforskningsarbeid. I tillegg er det skarptrent. Det vil si at de deltar i pågripelser.

«Det gode bittet»

I ekstreme situasjoner har patruljehundene også lov til å bite mennesker. Hardt, effektivt og kontant.

Slik beskrives «det gode bittet» i godkjenningsprogrammet for patruljehunder: Hunden skal uten å nøle feste et fast grep på første forsøk. Så skal den holde bittet til den får beskjed av hundefører om å slippe. Kandidaten stryker til eksamen om den ikke biter, om den vegrer seg eller biter løst, om den ikke angriper effektivt eller ikke fester bitt på andre forsøk. Hunden blir også trukket i poeng om den tydelig tygger eller skifter tak flere ganger.

– Når vi har oppvisning med hundene våre, er det alltid biting folk vil se. Men i virkeligheten er det svært sjelden at politihunder får beskjed om å bite. Hverdagen til hundene er å gå spor, finne folk og søke etter narkotika, sier fagleder Melvold.

Selv har likevel Melvold gjennom årene vært på flere skarpe oppdrag med hundene sine. En sjelden gang har de fått beskjed om å bite en gjerningsmann.

– I utgangspunktet ønsker vi ikke å bruke hundene skarpt, sier Melvold.

Det har flere ganger hendt at hundeførere i Trøndelag er blitt anmeldt for påstått «unødvendig bruk av hund».

– Så vidt meg bekjent har Spesialenheten i alle sakene kommet fram til at hundebruken har vært legal, sier faglederen.

– Nå vi går inn i en situasjon med tjenestehund er det alltid en grunn til det. Det kan for eksempel være basert på historien til gjerningsmannen, eller vitners opplevelse av ham, for eksempel om han er bevæpnet med kniv.

Faglederen mener hunder er mer lempelige verktøy enn eksempelvis langkølle, som potensielt kan gjøre større skade.

– Vi er trent på å slå mot store muskelgrupper. Men en voldelig og utagerende person står ikke stille. I en opphetet situasjon kan han være såpass aktiv at kølla kan treffe mer kritiske steder og gjøre større skade enn en hund ville ha gjort. Hunden går etter det som beveger seg. Hvis arrestanten sparker, tar den foten. Hvis han slår, går hunden etter armen, sier Melvold.

Bruk av hund reguleres ikke spesifikt i Politiloven. Det nærmeste politiet kommer en skriftlig regulering på dette er paragraf 6 i samme lov. Der står det at politiet ikke skal «ta i bruk sterkere midler uten at svakere midler må antas utilstrekkelige eller uhensiktsmessige, eller uten at slike forgjeves har vært forsøkt. De midler som anvendes, må være nødvendige og stå i forhold til situasjonens alvor, tjenestehandlingens formål og omstendighetene for øvrig.»

– Det vil alltid være noen som mener at hunden blir brukt unødvendig. Men før en hund settes inn varsler vi alltid om at vi er politi og at hunden sendes ut om de ikke etterkommer politiets ordre, sier Melvold.

Ikke plass i pyramiden

I kriminolog Karin Henriksen Glasø masteravhandling «Patruljehunden» pekes det nettopp på at det er få formelle regler om bruk av patruljehund. Det blir dermed et skjønnsspørsmål om patruljehunden skal benyttes eller ikke. Ifølge avhandlingen har det innad i politiet utviklet seg en kultur av typen «slik gjør vi det». Erfarne hundeførere overfører sin kunnskap til nye hundeførere.

Glasø etterlyser en mindre tilfeldig og mer kvalitetssikret kunnskapsoverføring.

«Den største utfordringen er hvordan disse forholdene kan gi store nasjonale variasjoner i skjønnsbruken, basert på forskjeller i lokal kultur, tilgjengelig kompetanse og nettverk for den enkelte hundefører» , skriver Glasø.

Når politiet står overfor en potensielt farlig situasjon, må de til en hver tid se an hvor sterke virkemidler som skal tas i bruk. Virkemidlene organiseres i en såkalt maktpyramide. Nederst på pyramiden står politiets blotte nærvær, på neste trinn står pågripelse, deretter kommer bruk av pepperspray eller batong, og til slutt står det sterkeste virkemiddelet igjen, nemlig skytevåpen.

Bruk av hund inngår ikke i denne maktpyramiden. Det synes hundefører Daniev er bra.

– Ingen hunder er like. Det er bare hver enkelt hundefører som vet hvilke konsekvenser det kan ha å be hunden om å angripe. Noen hunder kan gjøre veldig stor skade, mens andre hunder gjør mindre skade, forklarer Daniev, som uansett mener det skal sitte langt inne å bruke hund til fysisk makt.

Han ser ut iMalvikmarka der hans egen hund Enzo søker etter figuranten Harry som har gjemt seg. Enzo er en av flere hunder som snart skal opp til regodkjenning. Det er nemlig ikke slik at når en hund først er tatt inn i tjeneste så blir den der fram til den alderspensjoneres.Hvert andre år må ferdighetene testes på nytt. Hvis hunden stryker til denne prøven, blir den tatt ut av tjeneste med en gang. Hundeføreren får i så fall tre måneder på seg til å trene den opp til et nytt forsøk.

Irritert hundefører

Hundefører Mona vet at hennes hund Juni skal opp til regodkjenning om kort tid. Hun vet også atJuni funker som hun skal i tjeneste, men at det er enkelte prøver på testen schäferen har trøbbel med. Nå står hun på skogsveien klar til å springe ut i buskaset for å finne en figurant som har gjemt seg i uti lyngen et sted. Akkurat idet Juni skal begynne å snuse seg gjennom skogen, kommer et par forbipasserende gående langs veien med en hund i bånd. Juni reiser bust og begynner å trekke mot turgåerne. Mona blir irritert. Hun må bruke flere forsøk på å få Juni på rett spor.

– Juni er en veldig bra politihund, men akkurat denne øvelsen misliker hun. Så da må vi øve, forklarer Daniev, som betrakter det hele på avstand.

Til slutt gjør Juni som hun skal og følger sporet helt til hun finner figuranten. Denne gangen blir hun belønnet med en fotball.

Svakere lukt

Det er i byen politihundene brukes mest, og det er der hundene får de største utfordringene. Luktbildet en innbruddstyv legger igjen når han eller hun stikker av på asfalt er nemlig svakt.

– Vi må trene mye for å få hundene til å gå gode asfaltspor. I skogen er det lettere for hunden å følge spor fordi folk hele tiden knuser partikler mens de går. Sporet på asfalten består bare av lukten av partiklene som drysser fratyven selv. Dette er den unike ID-lukta som vi alle gir fra oss. Dette lille luktbildet må hundene trenes på å detektere.

Det er i underkant av 240 politihunder på landsbasis. For tiden er 80 av dem narkotikahunder, 140 er patruljehunder, seks er bombehunder, to brannhunder og fem er kriminalsøkshunder. Sistnevnte har blod, sæd og lik som sine spesialområder.

– Bruk av politihunder er avhengig av oppdragsmengde og tilgjengelighet på politihunder, sier seniorrådgiver i Politidirektoratet Kåre Magnar Hansen.

– I forbindelse med endringene i norsk politi er det opprettet et prosjekt for organisering av hundetjenesten i politidistriktene. Politihundetjenesten er, sammen med resten av styrken, en viktig del av beredskapen i norsk politi, legger han til.

Det er politimesteren i hvert distrikt som bestemmer hvor mange hunder som skal være i tjeneste. I dag er det formelt bare ett politidistrikt i Trøndelag, men hundetjenestene er inntil videre ikke slått sammen i sør og nord. I Trondheim er det i dag godkjent ti patruljehunder og to narkotikahunder. I Nord-Trøndelag har de én patruljehund og tre narkotikahunder.

– Dessuten har vi flere nye på gang i hele Trøndelag, samt at det alltid er noen som faller fra før pensjonsalder grunnet sykdom. Vi har et mål om å øke antall narkotikahunder. Etterspørselen er stor både fra lensmannskontor og andre samfunnsaktører. Vi kunne ha brukt hunder mer for å ta de store forsendelsene og depotene. Jo flere hundeneser som er i arbeid, jo mer finner vi, sier fagleder Gunn Melvold i Trondheim.

Tid for hvile

Når en politihund fyller ti år, starter som regel pensjonisttilværelsen. De fleste hundeførere velger å beholde hundene selv. Eventuelt finner de pensjonerte kolleger eller andre som ønsker seg en turkamerat.

– Det er viktig for oss at de blir tatt vare på og at de får være ute i skog og mark, sier Melvold.

– Må de avlæres på noe vis?

– Nei. Og vi plasserer dem jo heller ikke hvor som helst. Hundene skal komme i trygge hender så vi er sikre på at det ikke blir noe misbruk.

Det er åpnet for at veterinæren kan vurdere hunden i god nok form til å fortsette i tjenesten, selv om den er eldre enn ti år.

–Mange av hundene våre jobber veldig mye, i perioder døgnet rundt. Når de blir ni-ti år er de som oftest temmelig slitne. Men vi har en 12 år gammel hund som fortsatt er i tjeneste. En malinois, sier Melvod.

Hunderase under mistanke

Malinois er sammen med schäfer den mest typiske patruljehunden i norsk politi. Etter noen uhell med denne rasen, blant annet ett der et barn ble bitt,satte politidirektoratet ned et midlertidig forbud mot å rekruttere flere. Et arbeidsutvalg gransket hver sak og kom sist sommer fram til at uhellene ikke kunne knyttes til rasen i seg selv. Gruppen konkluderte med at tjenestehundemner av alle raser i første rekke må vurderes på bakgrunn av egen atferd og helse.

– Vi har nå fire malinois her i vårt distrikt, blant annet den ene kriminalsøkshunden vår. Den er kjempesosial, sier faglederen.

Den sosiale biten er viktig for politihundene.

– Det hender folk ringer til oss og sier at de har en hund som har bitt noen og tror at den må egne seg for politiet. Vi tar oss ofte tid til å se på den, for vi er hele tiden på jakt etter gode emner. Men veldig ofte er det en nervøs hund og derfor ikke egnet til vårt formål.

Lov å bli redd

Hun forklarer at hunder som er interessante for politiet skal fungere både til hverdags og i skarpe oppdrag.I den mentale testen ved Politihøgskolen vurderes hundens evne til å avreagere. Det handler om at hvis en hund blir skremt, så har den lov til å bli sint og redd. Spørsmålet er hva den gjør etterpå. Oppsøker den faren, eller velger den å ikke forholde seg til den og bare stikke av? 

– Hvis hunden blir redd eller sint, men likevel velger å gå fram og undersøke trusselen uten å bite, mener vi den er godt satt sammen i hodet. Det er ønskelig at hunden avpasser temperamentet sitt i forhold til trusselen, sier Melvold.

Kandidater til å bli politihunder skal altså gjennom et trangt nåløye for å godkjennes. Chacha, unghunden fra begynnelsen av denne reportasjen, var oppe til mental testing i regi av Politihøgskolen i oktober. Det ble en nedtur både for henne og rekruttert hundefører Oddlaug. Chacha hadde ikke det motet og den byttedriften som skal til for å bli en del av lovens lange arm.

Til gjengjeld har hun startet på et liv i sivil hos en aktiv og turglad familie.