Ansgarskolen

Første kapellkonsert med Annbjørg Lien og Bjørn Ole Rasch

Nyhet   •   feb 22, 2013 15:55 CET

Med pumpeorgel, fele, hardingfele og nøkkelharpe får vi ta del i folkemusikkens verden. Ja, hele verden. For det er ikke bare Agder-tradisjon og norske slåtter vi får ta del i – men en smakebit fra flere verdenshjørner.

«Vi reiser mye, og møter dermed mange lokale musikere», forteller Annbjørg Lien. «Vi har blant annet hentet inspirasjon fra Nepal, gjennom et arbeid med Fredskorpset gjennom UiA», fortsetter Rasch, som selv er professor i Rytmisk musikk ved Universitetet i Agder. «Og det er musikere som spiller på Annbjørgs siste soloplate.»

For de er opptatt av likhetene i folkemusikken rundt om i verden. «Det ligger i musikkens natur», forteller Annbjørg Lien. «Folkemusikken har samme kilde. Uansett hvor du kommer i verden, så er det mer felles, enn det er forskjeller.»

Og likheten gjenspeiles i søndagens konsert. Her får vi høre alt ifra tradisjonsrik slått, til amerikanske toner; fra lokal Agder-tradisjon til egenkomponerte viser, og hyllester – inspirert fra alt ifra Shetland til Thailand; og Lien og Rasch tar oss med på en fargerik reise i Kjell Nupens kapell. For selv om det er februar og stummende mørke en søndag kveld, og ingen farger i Nupens glassmalerier, blir kapellets fargespill tatt hånd om fra annet hold – «Red, green and purple…», som Khoom Loy sier.

Nupen er ikke ukjent for duoen. Men konserten i kapellet bød på en annerledes, og spennende utfordring. For det er et annerledes lokale å spille i, enn et konserthus. «I og med at det er 90o vegger byr det på lydmessige utfordringer», forteller Rasch. «Vi var redd for at lyden skulle bli for hard, men det funker! Kanskje litt fordi det er så lite,» forklarer Lien. «Vi jobber på rommets premisser.»

Forholdet til Ansgarskolen er heller ikke helt ukjent, da flere av Raschs tidligere elever har tilknytning til Ansgar. «Jeg må nesten skryte litt, for da jeg ga ut en bok for litt siden, var det faktisk Ansgarbiblioteket som var de første som ringte og sa de skulle ha den i sin musikkavdeling,» smiler Rasch, som innrømmer at det kan være hardt å kombinere undervisningen ved universitetet med en utøvende karriere. «Men jeg tror det er veldig viktig at Ole Bjørn og hans kolleger er aktive ute, og at de er oppdaterte,» sier Lien. «Det å undervise gir jo en energi inn i prosjektene, og vice versa. Det skaper en virkelighet for elevene – vi kaller det virkelighetsrelatert undervisning,» samtykker Rasch. Ved spørsmål om de har noen tips til Ansgarskolens egne musikk- og musikkteknologistudenter, svarer de kjapt: «Tenk analogt!»
«Sitér meg på det,» sier Rasch.
«Det handler ikke bare om strøm og ikke strøm, men tenk analogt. Det har noe den digitale verden ikke kan reprodusere.»
«Å tørre å være seg selv,» fortsetter Lien. «Det kan være tøft. Det å holde på det man driver med. Det kan hende man er alene om det. Da er det så viktig å holde på den følelsen av å tørre å være seg selv.»

Og særpreg ble det på søndagens kapellkonsert. Akustikken i kapellet er unik. Det er et rom som byr på en nærhet ingen konsertsal kan tilby. Her kommer man så tett innpå at man nærmest kan kjenne pusten fra Annbjørg Liens hese stemme – man hører Bjørn Ole Raschs fingre leke seg på pumpeorgelet – for ikke å snakke om hans svake nynning til Liens felespill.
Plutselig kom hele verden litt nærmere – fra Agder – til Thailand – til Shetland.