Gatemagasinet Sorgenfri

Hverdagsfilosofene

Nyhet   •   mar 13, 2015 15:35 CET

Vennene Camilla Haugen Anshus (23)og Aljoscha Behsen (21) stiller gjerne opp til en prat med filosof Solveig Bøe. ( Foto: Lena Knutli)

Filosofi finnes ikke bare bak gamle grekeres skjegg. Vi bestemte oss for å finne ut hva folk i Trondheim filosoferer om i hverdagen.

Tekst: Trond Ola Tilseth

Alle tenker innimellom de litt store tankene. Hvor kommer vi fra? Hva er meningen med livet? Hva skjer når vi dør?

I andre byer i verden er det noe som heter filosofikafé. Vi har ikke noe sånt i Trondheim, men det er en smal sak å lage en selv. Du trenger bare to ting: filosofi og en kafé.

Dype spørsmål

Sorgenfri har tatt med seg Solveig Bøe, en vaskeekte filosof ansatt ved NTNU og på tre forskjellige serveringssteder i byen. Oppdrag: Å stille dype spørsmål til folk vi ikke kjenner.

Vi starter på Tulla Fischer. Her blir vi stående og nøle før vi tar mot til oss, går bort til et bord og buser ut med:

– Hei, unnskyld, kan vi få spørre dere om meningen med livet?

– Hæ?

Vi merker det selv. En alt for brå start.

­– Vi er ikke fra noen mystisk sekt, altså. Vi har bare lyst til å finne ut hva folk filosoferer om til hverdags. Kan vi ta en prat med dere to?

Vennene Camilla Haugen Anshus (23)og Aljoscha Behsen (21) stiller gjerne opp.

– Vi satt her og snakket om at det er så mye rasisme for tida, sier Aljoscha, som vennene bare kaller Ali.

– Folk ser nyheter om disse gærningene i Paris, eller om Mullah Krekar, og så går det ut over alle muslimer. Jeg så nettopp en sak om ei muslimsk dame som ble spytta i trynet og fikk beskjed om at alle muslimer burde dø.Det er ganske føkka.

– Du har jo et eksotisk navn. Er du muslim selv?

- Neida, navnet mitt er faktisk russisk. Foreldrene mine, som er tyske, syntes det var fint, og det må jeg si at jeg synes selv også etter hvert. Foreldrene mine har forresten oppdratt meg til å hate rasisme.

Frie fordommer

– Hva kan man gjøre da, for å kjempe mot rasisme, spør filosof Solveig Bøe.

Camilla tar ordet.

– Jeg er kanskje litt mer fordomsfull enn deg, Ali. Som jente har jeg opplevd mye oftere å bli trakassert av utlendinger enn av nordmenn.Jeg opplever at utenlandske menn har mindre hemninger, at de ikke tar et nei for et nei. Og slike ting gjør at jeg blir reddere hvis jeg går alene om kvelden og det er en mørkhudet mann som går bak meg, enn om det hadde vært en hvit mann. Selv om han kanskje er verdens snilleste fyr.

– Det farlige er når vi går ut fra at folk er sånn og sånn fordi de tilhører en folkegruppe eller religion, sier filosofen.

– Det er litt pussig, for da jeg var i New York var jeg mye mindre redd for utlendinger enn jeg kan være her i Norge. Der var jeg jo utlending selv, og opplevde ikke folk med annen hudfarge som mer truende enn hvite.

Sunn sjel i et sunt legeme

– Hva filosoferer du om til hverdags?

– Jeg er en jentejente og tenker nok mest på hverdagslige ting. For tida er jeg opptatt av juicing.

– Hva er det?

– Det er en detox-kur som jeg begynte med for noen dager siden. Ved å drikke bare selvlaget juice i en uke, skal jeg renske alle slags giftstoffer ut av kroppen.

– En sunn sjel i et sunt legeme, det er jo noe de klassiske filosofene var opptatt av. Så forsvant det i noen hundre år før det kom tilbake igjen i mer moderne tid, nikker Solveig.

– Men tenker du de store tankene av og til, Camilla?

– Ja, jeg kan bli liggende og gruble i flere timer. Hva er egentlig vi mennesker? Og så stort som universet er: Hvorfor skulle det bare være liv her på jorda? Finnes det andre som oss der ute i verdensrommet? Slike ting…

– Hva med deg Aljoscha?

– Jeg spør meg selv hva vi gjør her på jorda, og tenker mye på forventningene samfunnet stiller til oss. Du skal liksom ha en bra jobb, må skaffe deg familie, og ikke minst se bra ut for å bli akseptert. Når jeg ser at jevnaldrende allerede har skaffet seg både biler og hus, får jeg litt mindreverdighetskomplekser. Men jeg tror mange spør seg om A4-livet er det eneste riktige.

– Folk som bare gjør det som blir forventet av dem, filosoferer ikke, filosoferer vår medbrakte filosof.

– Men til en viss grad må man jo tilpasse seg også, for i det hele tatt å få til å fungere. Regel nummer en for meg er at jeg skal ha det bra med meg selv, og det har jeg akkurat nå, legger Aljoscha til.

– Hva skjer når vi dør?

– Ikke så mye. Da dør vi, sier Aljoscha og ser bort på filosofen.

– På filosofisk institutt så snakker vi ikke så mye om det. Vi begrenser oss til det vi har oversikt over, nemlig tiden fra fødsel til død, sier Solveig.

– Hvis jeg kunne velge på øverste hylle, ville jeg gått for Brødrene Løvehjerte-varianten, med et nytt og spennende liv etter døden, sier Camilla.

Hun har også litt tro på reinkarnasjon, at vi alle har levd før.

– Det kunne kanskje forklare at vi innimellom har deja vú-opplevelser, innskyter Aljoscha.

– Forestillingen om at de snille går til himmelen og de slemme til en helt annen plass tror jeg i alle fall ikke noe på. At vi etter døden skal sitte på ei sky, virker veldig usannsynlig. Ettersom de aller fleste har gjort et eller annet galt, hadde det sikkert blitt stappfullt der nede i helvete, og ganske god plass i himmelen. Uansett, det viktigste er nok å kose oss mens vi er her på jorda. Det er i alle fall et liv vi vet at vi har, konkluderer 21-åringen.

Han der oppe

Vi vandrer videre på vår jakt etter hverdagsfilosofer. På Hornemannsgården må vi ha et par forsøk før vi får napp. Agnes Hafeldog Anne Marie Selbæk vil gjerne prate med oss, men de vil for all del ikke ha navnet sitt i bladet. Og de skal slett ikke være med på noe bilde.

Kanskje er det symptomatisk. Kvinner som mer eller mindre frivillig har kommet i den kategorien samfunnet kaller «eldre» søker sjelden å stikke seg frem. Det var ikke noe som het Idol, rosablogg eller selfies da de var unge.

Vi sitter og prater med de to pensjonistene i 20 minutter før vi greier å overtale dem til å la seg fotografere og navngis. Agnes Hafeld opplyser at hun har fylt 83 år, mens Anne Marie Selbæk ikke vil si alderen sin.

– Så kanskje noen vil tro at jeg er yngre enn jeg er, sier hun og ler.

De er begge dypt personlig kristne, en filosofi de har med seg fra barndommen.

– Troen er en stor støtte for meg på mange måter i livet. Etter at jeg har gått gjennom operasjoner, for eksempel, så spør folk om jeg var redd. Men jeg frykter ikke døden, for jeg vet at Han passer på meg uansett. I stedet er jeg takknemlig for alle dagene jeg har fått her på jorda.

–Hva er meningen med livet?

­– Vi er utstyrt med egen fri vilje, så det er veldig opp til oss selv hvordan vi vil leve livene våre. Men vi bør gjøre det som er rett, og det er ikke alltid så enkelt, begynner Anne Marie.

– De som gjør noe galt er jo også fine mennesker. Selv om noen skulle gå rundt ravende fulle og med skjorteflaket utenpå buksa, så ser jeg ikke ned på dem. Og det er viktig å hjelpe andre, utfyller Agnes, og fortsetter:

– Å være til nytte er en del av meningen med livet. Men også å få hjelp når vi er nede selv. Alle har vi tunge og grå dager, og da er det fint å ha folk i nærheten til å løfte oss opp.

– Jeg sier ofte til familien min: «Det sitter en der oppe og passer på oss», smiler Anne Marie og peker gjennom taket i Hornemannsgården.

Varm tid

– Men det er vanskelig å snakke om religion i dag. Da vi var unge var kristendommen mye mer en del av hverdagen. Nå får jo ikke barna i barnehagen kristendomsundervisning lenger. Hvorfor skal det legges bort? Det er helt forferdelig, sier hun.

– Jeg ser mye på en kristen TV-kanal som heter Visjon Norge. Der er det mange ungdommer som forteller at de har vært helt nedpå, og på nippet til å dø. Hadde de ikke funnet Jesus hadde de vært borte, sier Agnes.

– Ungdommene vi snakket med tidligere i dag syntes det er merkelig at det bare skulle være liv på vår egen planet. Hva tenker dere om det?

– Nei, jeg vet ikke det…Eller rettere sagt, jeg tror det bare er én klode som Gud skapte liv på.

– Apropos kloden. Mange i dag er bekymret for global oppvarming. Hva med dere?

–Jeg leste at det aldri har vært målt så høye temperaturer som i 2014. I Bibelen står det at når verden er så utslitt, så må det skapes noe nytt. Nedgangen har begynt. Bare se på all forurensningen, råskapen, terrorismen og det moralske forfallet. Dommedag kommer. Det er forutbestemt, sier Agnes.

– Men kan vi ikke gjøre noe med utviklingen når det gjelder miljøet, for eksempel? spør filosofen.

– Ja, selvfølgelig, og jeg vil ikke høres for pessimistisk ut heller. Vi bør ikke forurense, for vi må leve i pakt med skaperverket, sier Agnes.

Syndige tanker

– I kristendommen snakkes det mye om synd. Hva er det egentlig?

– Synd er alt det gale vi gjør og tenker, sier Agnes.

– Hva? Det vi tenker også?

– Åja! Tankene er like syndige som handlingene.

– Har dere syndet selv da?

– Det har alle mennesker, unntatt han som hang på korset. «Den største synd dere gjør er å ikke tro på meg», sa Jesus. Når vi synder ber vi Ham om tilgivelse. Men vi må også tilgi hverandre. Hvis noen for eksempel har gjort deg noe vondt, må du tilgi den personen. Hvis ikke vil dere begge ha det vondt etterpå.

De to damene blir sittende litt i stillhet, mens de drikker kakao med krem.

Så får Anne Marie en idé:

–Når det er konserter i byen så kommer det alltid masse mennesker. Tenk om vi kunne samle alle de kristne som spiller i de forskjellige menighetene til konsert på Torvet? Alle på en gang! Det hadde blitt fest, det!

Hun ler.

– Vi kristne er egentlig en glad gjeng, skjønner du!

Finansfilosofi

Endre Jo Reite og Arne Nypan stiller gjerne opp til en prat om filosofi i bankkafeen Saldo i Søndre gate. De to er henholdsvis kredittsjef og administrerende direktør i Sparebank 1 Finans.

Endre Jo Reite filosoferer over sin egen arbeidsplass:

– Finansbransjen er kjent for å være nådeløs. Vi har elefanthukommelse når det gjelder kunder som vi har tapt penger på, og da er ikke tilgivelse så veldig aktuelt. Bransjen drives mer og mer av statistikk. Selv om jeg sitter og hører på deg, og tror på historien din, kan jeg ikke gi deg lån hvis statistikken sier oss at du sannsynligvis ikke vil betale pengene tilbake, forklarer Endre Jo.

– Hvorfor er det slik at folk med god råd får låne for lavere rente enn de som har dårlig råd? Burde det ikke være omvendt? spør filosof Solveig.

Vil være medmenneske

– Hvis du har så lav inntekt at utlån vil være en risiko for banken, så tar vi oss betalt for den risikoen. Moralsk sett høres det kanskje feil ut, men vi er avhengig av tillit fra de som låner banken penger. Jeg vil gjerne være medmenneske, men samtidig må jeg ha i bakhodet at det er ikke mine egne penger jeg låner ut.

Arne Nypan nikker.

–Vi forsøker å ta vare på menneskene vi møter, men når det kommer til enkelte beslutninger er vi ganske låst, sier direktøren, og utdyper:

– Mange som oppsøker banken har havnet i situasjoner der de står foran vanskelige valg. Det er ganske utrolig hvor åpne de er om livene sine. Kundene viser oss stor tillit og da har vi selvfølgelig et voldsomt ansvar for å ikke trå feil. Vi må bruke riktige ord for å styre folks forventninger.Når folk for eksempel kontakter banken i forbindelse med samlivsbrudd, for å be om økonomiske råd, hender det at vi oppfattes som en slags moralsk dommer. Da må vi trå varsomt, for rådene vi gir får konsekvenser.

Den dødes ansvar

– Vår utfordring er å sette kundene i stand til å ta informerte valg, at de tenker over at valgene de gjør i dag ikke bare trenger å gå ut over dem selv, men kanskje barna deres, forklarer kredittsjefen.

– Spesielt i forbindelse med arv. Arveoppgjør kan få ut det verste i folk, egenskaper de ikke en gang selv visste at de hadde, sier Arne Nypan.

– Der mener jeg den avdøde sitter på ansvaret. Alt for få folk skriver testamente. Hvis flere hadde gjort det, ville det blitt mindre krangling mellom arvinger, mener Endre Jo.

Arne har innvendinger:

–Der er jeg uenig. Man kan bidra til å unngå konflikter ved å skrive testamente, men arvingene selv må ta ansvar for å beholde vennskapet seg i mellom.

– Aversjonen mot å skrive testamente kan knyttes til dødsangsten vår. Vi snakker generelt lite om døden i samfunnet vårt, sier filosof Solveig.

Dårlige odds foran perleporten

– Har dere selv skrevet testamente? Spør fotograf Lena.

– Nei. Men så er det ikke så mye å arve etter oss heller, spøker Arne Nypan.

– Apropos: La oss ta et av de store filosofiske spørsmålene. Hva skjer når vi dør?

– Som pengeutlånere har vi vel ganske dårlige odds. Kirken bannlyste i alle fall tidligere å ta renter ved pengeutlån. Vi må kompensere ved å leve som gode mennesker på andre måter. Så får vi håpe det blir en åpning for oss også, smiler Endre Jo Reite, som selv er kristen.

– Som bankmann kommer du vel neppe i VIP-køa uansett, kommer det kjapt fra kollegaen.