Gatemagasinet Sorgenfri

Medmenneskelighet og rock´n roll

Nyhet   •   mar 16, 2015 08:00 CET

Kameramann Jens Westbye og dokuansvarlig Thea Hermannsen i klippen hos Berre. På skjermen Sorgenfri-selger Helene Disington. (Foto: Lena Knutli)

Tekst: Trond Ola Tilseth

Det var mindre enn et døgn igjen til premieren på Engler til Bords da filmskaperne la siste hånd på verket.  Sorgenfrifilmen ble spilt for fulle hus under Kosmorama.


Musikk med trøkk og tette møter med Sorgenfri-selgerne: Engler til bords ble en av hovedattraksjonene på filmfestivalen Kosmorama i mars. Her er historien om hvordan filmen ble til:

– Anders Jektvik er helt vilt feit, sier dokumentarfilmprodusent og kjendisfotograf Lasse Berre med begeistring i stemmen.

Berre snakker ikke om den trønderske artistens kroppsfasong,men om fremføringen hans av Bob Dylans Forever young, under konserten The Last Waltz på Clarion Hotell Brattøra like før jul. Her stilte kremen av midtnorske artister gratis til inntekt for Sorgenfri foran nesten 2000 betalende tilskuere.

Beina på bordet

Berres dokumentarfilm Engler til bords består både av tette møter med Sorgenfri-selgere, og selve konserten.

– Det er en film om medmenneskelighet og rock´n roll, sier Lasse Berre.

Vi besøker Berres studio i februar. Mange titalls timer med råfilm er blitt klippet ned til vanlig spillefilmlengde. Filmen skal vises 6. mars på filmfestivalen Kosmorama, og det står igjen en hel del arbeid før den blir ferdig.

Lasse Berre sitter likevel med beina på bordet på kontoret sitt, og snakker relativt avslappet om det største prosjektet firmaet hans har vært involvert i tilnå. Et prosjekt de ikke tjener én krone på.

I likhet med konsertinntektene, går nemlig også kronene kinobillettsalget kaster av seg uavkortet til Sorgenfri.

–Vi hadde to mål med denne filmen: Det ene er at publikum skal bli mindre redd for å møte menneskene som står og tilbyr Sorgenfri på gata i Trondheim. Det andre målet er å vise frem hva vi faktisk fikk til her i Trondheim. At så mange stilte opp til konserten, som Bård Smith initierte til inntekt for Sorgenfri.Tenk på alle arbeidstimene og den innsatsen som ligger bak, både av artister, frivillige, lydfolk og andre.

En lyttende rolle

Thea Hermannsen har hatt regien på den dokumentariske delen av filmen.

– For oss har det vært viktig at dette ikke skulle bli en negativ film om triste barndommer og fæle livssituasjoner. I stedet har vi ønsket å vise frem hvilke ressurser selgerne representerer

– Hvordan har intervjuene forløpt?

– Det er helt spesielt å ha en rolle der du bare skal lytte, ikke hjelpe til, eller løse noen av problemene til den jeg snakker med. De skylder meg liksom ingenting. Kanskje gjør dette at også at den som snakker føler seg friere til å bare fortelle. Jeg tror det er derfor samtalene er blitt såpass gode, sier Thea Hermansen.

I månedsvis har hun og kollegene fått ta del i noen av Sorgenfri-selgernes liv.

– Det er ganske imponerende hvordan selgerne har stilt med åpne sinn og dører inn til livene sine. Vi har for eksempel fått være med Helene i svømmehallen ( jeg tror ikke tanta mi ville latt seg filme i badedrakt), vi var med Steinar på jernbaneklubb, og vi fikk bli med hjem i leiligheten til Pavla, som forteller åpent og ærlig om tilhørighet. Høydepunktet var nok likevel selve konserten, både fordi publikum fylte salen, artistene leverte til fulle, filmingen ble godt gjennomført og ikke minst at selgerne koste seg og danset, sier Hermansen.

– Hvordan skiller denne jobben seg fra det dere driver med vanligvis i Berre?

– Møtene med Sorgenfri-selgerne har definitivt påvirket meg mye mer enn det som skjer når vi jobber med kommersielle kunder innen mote, banker eller hva det skulle være. Av og til har det kommet ganske tøffe historier som man ikke er forberedt på.

Hun peker også på en annen forskjell mellom Engler til bords og kommersielle oppdrag:

– Det har vært litt kamp mot klokken hele tiden. Sorgenfri-selgere har ofte ustrukturerte liv, og da er det ikke alltid så lett å gjøre avtaler. Vi har måttet omstille oss og gjøre ting på deres premisser. Det er en omstilling som ikke nødvendigvis er så dum heller, for det har blitt mange andre spennende samtaler når de vi skulle treffe ikke har møtt opp.

Egen «unormalitet»

– Hva har du lært underveis?

– Før jeg begynte å jobbe med dette prosjektet hadde jeg ikke villet kunne svare på hva det er som gjør at folk faller utenfor samfunnet. Men jeg synes jeg kan skimte en slags felles tråd i samtalene jeg har hatt med Sorgenfri-selgerne, og det er at alle beskriver seg selv som mer følsomme enn det som er statistisk normalt. De reagerer sterkere på ting som skjer med dem, og tar ting tyngre fordi de mangler det filteret som andre har. Jeg synes det var interessant å høre hvordan de ser på sin egen «unormalitet», sier Hermannsen ettertenksomt.

Kameramann Jens Westbye har jobbet mye ute i felt og tatt en stor del av klippearbeidet på Engler til bords. Han blir nesten melankolsk ved tanken på at jobben nå nærmer seg slutten.

– Det blir litt tomt. Vi har jobbet hver dag i tre måneder med dette, og båret prosjektet med oss hele tiden. Vi har blitt litt kompiser med noen av selgerne, og det vil føles som et savn å ikke lenger jobbe med dem, sier Westbye.

Thea Hermannsen nikker.

– Jeg treffer jo noen av dem på fritiden også. Jeg husker Pavla for eksempel var litt bekymret for at jeg var så stresset med å bli ferdig med filmen. Hun viste veldig omsorg for meg, sier hun.

Å hoppe etter Scorsese

På den opprinnelige The Last Waltz-konserten i San Francisco i 1976 sto artister som Neil Young, Bob Dylan, og Joni Mitchell på scenen. Hollywood-regissør Martin Scorsese laget en konsertfilm som nådde norske kinoer et par år senere.

Lasse Berre og hans ansatte bestemte segtidlig for å lage en dokumentar om den trønderske varianten av konserten.

– Har du følt Martin Scorsese over skulderen din i denne prosjektet?

– Nei, det har jeg ikke tenkt på et eneste sekund. Eller jo det har jeg, kanskje. Men vi gikk tidlig bort fra å kalle filmen The Last Waltz, nettopp fordi dette skulle bli en helt annen film, som handler mer om medmenneskelighet enn om musikk.

Engler til bords skal vises i Liv Ullmann-salen på Nova. Berre opplyser at hvis det blir utsolgt vil flere saler tas i bruk.

– Jeg tror vi blir utsolgt så det spretter etter. Kanskje vi senere kan vise dokumentaren i andre norske byer, der vi i så fall kan la inntektene gå til de lokale gatemagasinene. Og det trenger ikke stoppe der. Engler til bords kan også være interessant å vise utenlands. Alle store byer i verden har gatemagasiner, og musikken treffer jo overalt. Slik får vi en «Look to Trondheim»-effekt, smiler Berre.

I klipperommet

Firmaet Berre består av sju personer, og alle har vært involvert i produksjonen av filmen.

Nå sitter dei klipperommet for å se den foreløpige versjonen. Det er fortsatt noe smårusk som må lukes ut. Noe lyd som må forbedres og kanskje noen scener bør kortes ned for å sikre god flyt og feeling.

Gitarist ogvinner av Utawardsprisen «Årets kulturpersonlighet» i fjor, Sambandets Skjalg Raaen kommer ruslende inn og setter seg på en stol. Sammen med Bård Smith og Morten Skaget var han primus motor for konserten. Selvfølgelig var han også en av artistene på scenen.

Han har fått oppgaven med å mastre lyden på dokumentarfilmen. Etter prøvevisningen nikker han fornøyd.

– Jeg synes det ble knallbra. Når må dere ha ferdig lyden?

– Filmen vises klokken 19 den 6.mars, så du bør ha fila klar i femtida samme dag, spøker Lasse Berre, før han begynner å diskutere eventuelle forbedringer med crewet sitt.

En av scenene som vurderes å endre på, er en den helt lydløse sekvensen med Sorgenfri-selger Per Håvard Ravnås.

– Jeg trodde først det var en feil, men så skjønte jeg at sorgenfriselgeren var døv. Det funket bra, kommenterer Raaen.

– Tanken er jo å gi et inntrykk av Per Håvards hverdag. Stillheten gjør scenen sterkere. I salen kommer ikke folk en gang til å våge å ta av papiret på en sjokolade.

Vil slippe trøbbel med The Band

Et problem som ser ut til å løse seg i tolvte time, er knyttet til rettighetene rundt musikken. Alle sangene som ble spilt på Clarion eies av The Band.

– Satser dere på tilgivelse i stedet for tillatelse?

– Å nei! Jeg har ikke så lyst til å bli saksøkt av The Band, hehe. Det vanskeligste har faktisk vært å komme i kontakt med managementet deres. Jeg sendte en henvendelse der jeg forklarte hva inntektene skulle gå til, og at alle stilte opp gratis. Jeg fikk svar i dag, der de sa at de ikke kan gi oss rettighetene gratis, men at vi kan bli enige om en symbolsk sum. De ville også se litt av filmen, så vi sender dem traileren.Det ser ut til at det skal ordne seg.

– Apropos penger. Hvor mye har produksjonen av Engler til bords kostet dere?

– Vi har kommet frem til at vi har brukt rundt 1400 arbeidstimer på dette. Men samtidig ser vi selvfølgelig at vi også får mye igjen for å ha gått inn i et slikt prosjekt. Dette er ikke noe vi gjør utelukkende for å være snille. For oss er det fint å kunne lage vår helt egen greie der vi bestemmer alt selv. Husk at vi aldri før har laget noen film som er lenger enn sju minutter, og da har vi alltid jobbet med kundens mål og behov i bunn . Her har vi et prosjekt der vi bestemmer alt selv, og der alle i bedriften er involvert. Vi er en gjeng. Et band. Og vi er veldig stolte av hva vi har fått til.