Norges Blindeforbund

Mikrolån gir melk og levebrød i India

Nyhet   •   feb 06, 2011 11:48 CET

Møt budeia, gjeteren og butikkeieren som forteller om hvordan de skaffet seg arbeid gjennom rentefrie mikrolån.

Sushma setter et trau med grøt på hodet og går med raske skritt ut i bakgården. Stokken står igjen inne – hun kjenner alle hjørner og hindringer i bakken. Budeia føler seg fram til hunnbøffelen. Hun trekker den lilla og korngule sarien opp, så den ikke skal bli skitten og setter seg på huk. Med hendene føler hun seg fram til jurene og klemmer til.

− Salget av melken, gir en god inntekt til familien min, sier tobarnsmoren og smiler beskjedent.
Sushma er 23 år og bor i en liten landsby i Alwar i staten Rajasthan. Hun har vært blind hele livet, men det var først i 2003 hun lærte teknikker som gjorde at hun kunne arbeide.
− Jeg har alltid hatt lyst til å jobbe, men før visste jeg ikke hvordan. Da AICB fortalte om andre blinde som var i arbeidet, ble jeg veldig overrasket, forteller hun.

100 prosent rentefritt
På huset til Sushma henger plakater som forteller med ord og illustrasjoner hvordan man ivaretar øyehelsa. På hindi står for eksempel at man ikke må pirke seg i øynene med urene hender.

− På landsbygda er analfabetismen høy og tilgangen til helsetjenester er lav. 76 prosent av Indias befolkning lever på under 20 rupi (3 kr) dagen. Mange lever med synshemninger som kunne vært unngått, sier J.L Kaul.
Han er leder for Norges Blindeforbunds samarbeidspartner All India Confederation of the Blind (AICB). Blindeforbundet driver en rekke prosjekter sammen AICB i India, blant annet yrkesrettet rehabilitering og mikrolån til blinde og svaksynte i statene Rajasthan, Haryana og Uttar Pradesh.

− Rehabiliteringen foregår hjemme hos den enkelte, slik at personen skal klare seg mest mulig selvstendig når opplæringen er ferdig. Den synshemmede lærer å gå med hvit stokk, gjøre husarbeid og andre dagligdagse gjøremål. Personer som er motiverte for arbeid, får tilbud om yrkestrening og mikrolån til å skape sin egen arbeidsplass.

196 blinde og svaksynte i Nord-India mottok slike lån gjennom AICB i 2009. Mikrolån er en ordning der små pengesummer blir lånt ut til personer som ikke er kredittverdige i vanlige banker. En rekke mikrolån fikk hard kritikk i fjor etter at flere medier avslørte store gjeldsproblemer blant lånetagere i lavinntektsland. Noen lån har hatt renter opp mot hundre prosent – noe som har gjort det umulig for lånetageren å betale tilbake pengene.

− Lånene som gis gjennom AICB er helt rentefrie. Avdragene betaler de når de har kommet skikkelig i gang og tjener penger. Vi synes det er viktig at de låner istedenfor å få penger. Det er med på å bygge selvfølelse og selvstendighet, sier Kaul.

Trofast gjeter
Budeia Sushma har betalt tilbake lånet hun fikk fra AICB i 2003. Gjeteren Satish (18), som bor i en annen landsby i samme distrikt, har snart penger til sitt første avdrag. AICBs feltarbeidere kom i kontakt med Satish i januar 2010. Han er den eldste av sju søsken i en svært fattig familie. Satish har utviklingshemning i tillegg til at han er sterkt svaksynt.

− Satish har aldri gått på skole eller jobbet. Siden han hadde så dårlig syn, kunne han ikke gå noe særlig ute på egen hånd, forteller faren Dolatram.

Faren hjalp til med opptreningen av sønnen våren 2010. Satish lærte blant annet å gjete med hvit stokk. Han fikk også opplæring i dyrehold. For mikrolånet på 10.000 rupi (1300 kr), kunne han kjøpe sine egne geiter – de første husdyrene familien noen gang har eid.

− Nå gjeter Satish i mange timer hver dag. Og han finner alltid veien hjem! Så langt har han tjent 6.000 rupi på salg av geitekillinger. Ved neste salg vil vi betale første avdrag på lånet. Jeg hadde aldri trodd at gutten noen gang ville kunne jobbe. Men nå er faktisk han hovedforsørger i familien, sier faren stolt.

Kjapp kjøpmann
Ravi mistet synet i en ulykke som tenåring. Han hadde sittet hjemme i åtte år, da han i 2003 fikk rehabiliteringstilbud gjennom AICB. Han fikk også opplæring i å drive butikk i og med et mikrolån på 8000 rupi (ca 1000 kr) åpnet han kiosk ved et tempel i Alwar. I løpet av den seks måneder lange treningen, lærte han teknikker for å kompensere for tapt syn i butikkdriften.

− Jeg lærte å identifisere penger, ved å måle bredden på sedlene, sier Ravi og tar i mot en 100-rupi-seddel fra en kunde og gir kjapp veksel tilbake. Godteri, sigaretter, chips og andre kioskvarer holder han i et ryddig system for å finne riktig produkt fort når kundene kommer innom han.

− Jeg har aldri problemer med å kjenne igjen penger og produkter. Og om noen prøver å lure meg? Nei, det klarer de ikke, sier han og smiler.

Ravi har mange kunder innom hver dag. J. E. Kaul forteller at økonomisk rehabilitering bidrar til AICBs opplysningsarbeid:

− Folk ser at også blinde og svaksynte kan jobbe. Slikt skaper bilder i folks bevissthet. Neste person som mister synet i landsbyen kan da bli møtt med holdninger som «Klart du kan jobbe selv om du er blind!» Å støtte én person, kan hjelpe mange.