Advokatfirmaet Føyen Torkildsen

Misvisende om innsyn

Nyhet   •   jan 19, 2016 11:45 CET

Nedenstående debattartikkelen er skrevet av Jarle Langeland og Eva Jarbekk og ble publisert i DN d.19.01.16. Dette er en kommentar til en kronikk skrevet av advokat Rune Opdahl publisert i samme avis noen dager tidligere. Bakgrunnen for artiklene er EMDs avgjørelse knyttet til arbeidsgivers rett til å se ansattes private kommunikasjon

EMD har ikke anerkjent at arbeids­giver i gitte tilfeller kan ha rett til innsyn i ansattes private kommunikasjon.

Den europeiske menneskerettighetsdomstolens (EMD) dom i forrige uke, Bărbulescu vs. Romania, har gitt opphav til flere saker i norske medier, inkludert Rune Opdahls innlegg i lørdagens DN. Gjennomgangspoenget, også i Opdahls innlegg, synes å være at reglene for arbeidsgivers innsyn i arbeidstagers kommunikasjon er endret i retning av større innsyn. Vi mener dette er en misforståelse av sammenhengen mellom europeiske menneskerettigheter, ­personopplysningsloven og norske regler om innsyn.

Spørsmålet som var oppe for EMD var om rumensk lov­giving, som av nasjonale domstoler var blitt tolket slik at Bărbulescus arbeidsgiver under gitte omstendigheter kunne gjennomgå hans meldinger på Yahoo Messenger, utgjorde en krenkelse av hans rett til privatliv etter den europeiske menneskerettighetskonvensjon. EMDs flertall svarte nei på dette spørsmålet. Av dette kan man utlede at konvensjonens artikkel 8 ikke er til hinder for at en stat kan ha regler som åpner for slik kontroll. Det er imidlertid den eneste veiledning dommen gir. Rettighetene i konvensjonen er minimumsrettigheter, statene står selvfølgelig fritt til å ha et høyere nivå av for eksempel personvern enn hva som skal til for å ikke bli dømt for menneskerettsbrudd. Når Opdahl så skriver at «EMDs avgjørelse viser at norsk lov går lenger enn påkrevd for å beskytte den ansattes privatliv», må dette følgelig forstås som både en slutning fra dommen og et personlig verdistandpunkt fra hans side om hvor man i Norge bør sette grensen. Vi kan ikke følge Opdahl i at EMD har anerkjent at arbeidsgiver i gitte tilfeller kan ha rett til innsyn i ansattes private kommunikasjon. Domstolen har kun vurdert om Romanias regler, som ga slik rett, krenket menneske­rettighetene. På samme måte kan vi ikke se noe grunnlag for at «utfallet i en norsk domstol bør bli de samme som det EMD falt ned på», så lenge norske regler faktisk gir andre svar på denne avveiningen.

Vår vurdering er også at de eksisterende norske regler gir større adgang til kontroll enn hva blant annet Opdahl legger til grunn i sitt innlegg. Reglene om kontroll av epost i personopplysningsforskriften, som også vil ha betydning for annen kontroll av meldinger, åpner for at arbeidsgiver kan gjennomsøke, åpne eller lese epost i arbeidstagers epostkasse «når det er nødvendig for å ivareta den daglige driften eller andre berettigede interesser i virksomheten», eller ved begrunnet mistanke om grove brudd på arbeidsforholdets plikter. Arbeidstager skal så langt som mulig varsles, og gis mulighet til å være tilstede. I dette ligger at innsyn også kan foretas uten at den ansatte varsles på forhånd. I realiteten har da norske arbeidsgivere innsyn i ansattes epost når det er saklig behov for det.

Det er selvfølgelig mulig å anse dette regimet som «overbeskyttende og i utakt med tiden», men igjen er dette et personlig verdistandpunkt og ikke en konsekvens av EMDs avgjørelse. Hvilke personverninteresser som er begrunnede eller «ubegrunnede» på arbeidsplassen er fremdeles et (norsk) politisk spørsmål, som ikke ble avgjort i Strasbourg.