Stefanusalliansen

Nord-Korea – et vakkert land

Nyhet   •   apr 11, 2013 10:08 CEST

Bildet: Nordkoreansk mann tar seg en pust i bakken foran propagandavegg.

Jeg besøkte nylig Nord-Korea, dette absurde landet som fremstår rarere og rarere for hver avisartikkel som skrives om det.

Tekst og foto: Kristin Storaker

Det slo meg da jeg stod på et utsiktspunkt og skuet ut over vakker kystlinje til den ene siden og majestetiske fjell til den andre siden, at Nord-Korea er et vakkert land. Da jeg traff noen av de som bodde der, slo det meg at nordkoreanere er vanlige mennesker. Vanlige mennesker utsatt for et usedvanlig misbruk. Et misbruk så brutalt og fullstendig at befolkningen ikke vet at de blir misbrukt, men tror de lever i verdens beste land med verdens modigste og mest kjærlige leder.

Det skrives mye i norsk presse om Nord-Korea for tiden. Landet er snart den eneste offisielle rariteten igjen i verdenssamfunnet, etter Berlusconis avgang, som fremdeles skaper nye overskrifter, dag etter dag, trofast i sin tjeneste som internasjonal verkebyll og ufrivillig moromann. Den siste tiden har vi sett you-tube videoer av soldater som tilber sin unge diktator som tenåringsjenter svermer for Justin Bieber. Vi har lest om Nord-Koreas beryktede atomvåpen og krigshissingen mot sør. Vi har sett bilder av Kim Jong-Un i strategimøter med kart og kikkert – som tatt ut av en historiebok om Den kalde krigen. Kommer han til å trykke på knappen?

Midt oppi denne absurditeten lever vanlige mennesker. Vanlige mennesker med gode hjerter og fremtidsdrømmer for seg selv og sine barn. Rundt 24 millioner vanlige mennesker, som deg og meg, i et usedvanlig korrupt og betent regime, et usedvanlig lukket og kontrollert samfunn. Friheter og rettigheter er uhørt. Så godt som samtlige av Verdenserklæringens 30 menneskerettigheter brytes.

Propaganda er bærebjelken i det kommunistiske regimet. Det første som møtte meg vel inne i det diktatoriske riket, var forsvarssjefen som på en gigantisk, offentlig TV-skjerm opphevet våpenhvileavtalen med Sør-Korea og erklærte Nord-Korea i krig. «Vår leder er så modig og snill!» utbrøt en av nordkoreanerne i reisefølget mitt da han fikk se Kim Jong-Un vinke til folket fra den store skjermen. Deretter kom det krigsforherligende videoer av atomraketter og voldsomme eksplosjoner på rekke og rad. Den store skjermen spydde ut hyllningsvideoer av Kim Jong-Un og hans krigshissing fra tidlig morgen til sen kveld. Til og med barn ned i 4-5-årsalderen satt, på bar bakke i minusgrader, og kikket med store øyne, som om det skulle vært barne-TV. Det er som vi ville sagt det i Norge: Ingen Kim(s) ingen kos.

Juche-ideologien, som ble utarbeidet av Kim Il-Sung og som ligger til grunn for Nord-Koreas politikk i dag, er klar på at religion er farlig og forbudt. Da staten Nord-Korea ble opprettet, ble befolkningen delt inn i tre klasser, som et slags kastesystem. Alle religiøse ble plassert i tredje og laveste kategori, nemlig «fiende av staten». De ble så jaget vekk fra de gode områdene og ut i villmarken, nord i landet, hvor været var hardt og jorda skrinn. Ironisk nok kom Kim Il-Sung selv fra en kristen familie, og kulten han skapte rundt seg selv og sine etterkommere, bærer tydelig preg av en kristen arv. Tilbedelsen av faderen og sønnen – Kim Il-Sung og Kim Jong-Il – er mildt sagt påfallende. Tros-, tanke- og samvittighetsfrihet er fullstendig fraværende, og nordkoreanere risikerer å bli sendt i konsentrasjonsleir hvis de blir tatt i tilbedelse av noe annet enn Kim-dynastiets hjemmesnekrede variant av faderen og sønnen.

Som et resultat av hjernevaskingen, er avstanden mellom den nordkoreanske befolkningen og omverden stor. Jeg slet med å få kontakt med lokale nordkoreanere jeg møtte på gata, da de heller kikket i bakken enn å se meg i øynene. Etter seks tiår med total undertrykkelse av selvstendig tenking og innarbeiding av et fryktregime uten like, er fraværet av sivilsamfunn påtrengende. Men, historien har vist gang på gang at totalitære regimer ikke varer evig. Se for eksempel til Burma, som ble styrt med jernhånd av militærjuntaen i fem tiår. Da generalene i 2010 initierte en demokratiseringsprosess, var det et relativt aktivt og velutviklet sivilsamfunn som med ett stod klare til å ta opp kampen for egne rettigheter. Et slikt latent sivilsamfunn finnes ikke i Nord-Korea, av den enkle, men tragiske, grunn at tanke-, ytrings-, forsamlings- og foreningsfrihet er fraværende.

Verdenssamfunnet må ikke gi opp Nord-Korea. Vi har et ansvar for å beskytte våre medmennesker mot regimer som forgriper seg på egen befolkning, såkalt Responsibility to Protect (R2P). Et land som kynisk regulerer egen befolknings tilgang til mat for å opprettholde sin kontrollerende og destruktive politikk, bør aktiverer R2P-alarmen hos internasjonale makthavere. FN vedtok i mars å granske Nord-Koreas menneskerettighetsstand. Dette er et positivt trekk, som bør følges opp med videre debatt om hvor lenge verdenssamfunnet kan fortsette å lukke øynene for det brutale misbruket av den nordkoreanske befolkningen.

Nord-Korea er mer enn Kim-dynastiets absurde påfunn og atomtrusler, og det er på tide vi begynner å ta de 24 millionene vanlige nordkoreanere på alvor som medmennesker på denne jord. La oss ikke glemme at Kims atomlek først og fremst er en fare for befolkningen i området. Vi trenger å flytte fokus fra hvordan Kims påfunn muligens kan påvirke omverden, til hvordan Kim i dette øyeblikk holder 24 millioner mennesker fanget på en inngjerdet halvøy i Stillehavet. Det er nordkoreanerne som lider – la oss sette dem og deres rettigheter i fokus!


 

Kristin Storaker

menneskerettighetsrådigver

Kronikk på trykk i Klassekampen 11. april 2013