Arntzen de Besche Advokatfirma

Nyhetsbrev - MVA og holdingselskaper: Særnorske regler?

Nyhet   •   aug 13, 2015 13:46 CEST

Norske domstoler og norske avgiftsmyndigheter har et helt annet syn på holdingselskapers fradragsrett for MVA enn EU-domstolen. Hvorfor er det slik?

1) Samme system - samme prinsipper
 Man kan undres. De norske merverdiavgiftsreglene er basert på de samme grunnprinsippene som EUs avgiftsdirektiv. Fradragsretten for inngående MVA skal sikre nøytralitet ved at virksomheter som driver avgiftspliktig virksomhet skal ha rett til fradrag for inngående MVA på kostnader som er relatert til den avgiftspliktige virksomheten. Manglende eller redusert fradragsrett vil medføre at MVA blir en endelig kostnad. EU-domstolen har i to ferske dommer stadfestet en praksis om at såkalte aktive holdingselskaper – dvs selskaper som yter tjenester mot vederlag til datterselskaper og tilknyttede selskaper – har rett til fradrag for inngående MVA på kostnader til f eks advokater og rådgivere ved kjøp av selskap. I Norge sier avgiftsmyndighetene nei – det samme gjør norske domstoler.

2) Fellesregistrering eller ikke - har det betydning?
 De fleste europeiske land har regler om fellesregistrering – dvs at to eller flere selskaper kan registreres som ett avgiftssubjekt. Norske avgiftsmyndigheter har akseptert fradragsrett for inngående MVA på advokat- og rådgiverkostnader for eiendomskonserner som er fellesregistrert, og som kjøper selskaper som driver avgiftspliktig utleie av eiendom (BFU 18/07). Det er uklart hvordan avgiftsmyndighetene egentlig praktiserer synspunktet som fremgår av den nevnte BFU da det finnes andre avgjørelser med motsatt resultat. Oslo tingrett har i en rettskraftig dom (UTV-2011-572) nektet et fellesregistrert holdingselskap fradragsrett for inngående MVA ved kjøp av et avgiftspliktig selskap. Det samme gjorde Kristiansand tingrett (UTV-2009-1219). Høyesterett har i sin nylig avsagte dom (HR-2015-1202A) nektet et fellesregistrert holdingselskap fradrag for inngående MVA på bl.a. advokatkostnader i forbindelse med salg av et avgiftspliktig datterselskap, hvor førstvoterende sier: «Jeg kan ikke se at et morselskap som driver avgiftspliktig virksomhet, kan oppnå fradragsrett for inngående merverdiavgift på tjenester som knytter seg til avgiftsfritt salg av aksjer, ved å fellesregistreres med datterselskapet». Klagenemnda for merverdiavgift har i et par saker kommet til det motsatte resultat (riktignok før Høyesteretts dom ble avsagt).

3) Aktive holdingselskaper uten fellesregistrering
Norske avgiftsmyndigheter og norske domstoler har sagt bastant nei til fradragsrett for inngående MVA for holdingselskaper som ikke er fellesregistrert og som yter avgiftspliktige tjenester til datterselskaper og tilknyttede selskaper, f eks administrasjon, ledelse mv. HPG-dommen (UTV-2012-1570) og Havila-dommen (LB-2014-97664) er eksempler på dette. HPG-dommen gjaldt holdingselskaps kjøp av datterselskap, mens Havila-dommen gjaldt holdingselskaps generelle rådgiverkostnader. Begge disse sakene ble anket til Høyesterett, men ble dessverre nektet fremmet. Begrunnelsen ligger etter mitt syn i lagmannsrettens dommer. Som kjent er det få saker som fremmes for Høyesterett som gjelder konkrete bevisvurderinger. I begge disse sakene har lagmannsretten sett på sakene som en ren bevisvurdering, og ikke som et prinsipielt rettslig spørsmål. Flere av de private partenes rettslige anførsler er ikke en gang vurdert av lagmannsretten. Dette kan være en årsak til at Høyesterett ikke fremmet sakene. Det er uheldig at lagmannsretten ved så sentrale problemstillinger ikke evner å se det prinsipielle. Både i HPG-saken og i Havila-saken ble EU-domstolens praksis anført som et rettslig argument. Dessverre har ikke lagmannsretten nevnt dette i noen av de to sakene. Problemstillingen er ytterst prinsipiell fordi norske avgiftsmyndigheters og lagmannsrettens syn ikke er i samsvar med EU-domstolens syn. Norges øverste domstol bør på et tidspunkt vurderer EU-domstolens overordnede tolkningsprinsipper opp mot de prinsipper som Høyesterett selv har utviklet gjennom flere år på fradragsrettens område. Den mest kjente saken fra EU-domstolen er Cibo-dommen (C-16/00) hvor et holdingselskap fikk fradragsrett for advokat- og rådgiverkostnader i forbindelse med kjøp av tre datterselskaper. Cibo leverte avgiftspliktige tjenester mot vederlag til de tre datterselskapene. EU-domstolen aksepterte fradragsrett fordi disse kostnadene ble ansett som generalomkostninger til hele den økonomiske virksomheten. Dette synspunktet er stadfestet i de nye avgjørelsene avsagt i juli 2015, Larentia-dommen (C-108/14) og Minerva-dommen (C-109/14). I de to siste sakene kom EU-domstolen også til at det forelå fullt fradrag for inngående MVA på kostnader ved kjøp av datterselskaper hvor mor yter tjenester til disse, og at innehavelse av selskapsandeler i seg selv ikke skal avskjære fradragsretten. EU-domstolens synspunkt er dermed helt motsatt av norske avgiftsmyndigheters og norske domstolers syn. Selv om Norge ikke er medlem av EU og selv om EØS-avtalen ikke gjelder merverdiavgift, bør EU-retten være et tolkningsmoment ved anvendelse av de norske reglene. Merverdiavgiftssystemet i Norge er basert på de samme grunnleggende prinsipper om nøytralitet gjennom fradragsretten.

4) En særnorsk tolkning?
 Norske avgiftsmyndigheters tolkning betyr at norske holdingselskaper kommer dårligere ut enn utenlandske holdingselskaper ved at de får en endelig avgiftsbelastning selv om de faktisk yter avgiftspliktige tjenester. Det er et paradoks at Høyesterett så langt ikke har fremmet saker som gjelder denne problemstillingen når EU-domstolens praksis med tydelighet viser at dette er spørsmål som gjelder de grunnleggende prinsippene i merverdiavgiften.

Les nyhetsbrevet som en pdf her.

Skrevet av Partner Cecilie Aasprong Dyrnes.