Gatemagasinet Sorgenfri

To tamme villhester

Nyhet   •   mai 05, 2016 11:00 CEST

Peer har temmet og eier landets eneste mustang, og har vært døden nær på bjørnejakt i Canada. Likevel var det på hesteryggen i Spania han var døden nærmest. Hesten Cheyenne fikk ham tilbake til livet, og i dag eier han sin egen westernlandsby.

Tekst: Stian Moan Folde
Foto: Lena Knutli

Røyken stiger slapt opp av pipa på El Paso cantina, vegg i vegg med westernlandsbyens county jail. Inne ved grua i en nedslitt stol sitter Peer Werner Vogel (60), Norges eneste cowboy. Utenfor står Medicine Bow’s Cheyenne, Norges eneste mustang. Vi er på ei øy i Glomma, i Alvdal i Hedmark.

– I enhver mann finnes en indre cowboy. Og alle kan leve ut drømmen, sier han.

På øya har Vogel egenhendig bygd opp en hel westernlandsby som kulisse og tilholdssted for hans sommerlige aktiviteter; kurs i naturlig hestebruk. Temming av hester.

Media kaller ham «hestehvisker». Selv er han usikker på hva han er. Hans venner, bekjente, kunder, og folk i hestemiljøet, sier at han er mye.

En bønn tikker inn
En SMS tikker inn på Vogels telefon.

«Hei. Jeg har et stort dilemma. Jeg har en kjempestor varmblodshest på sju år. Han har skallet meg så hardt at jeg har fått hjernerystelse, og tråkket på meg slik at jeg brakk benet. I helgen steilet han og kastet hodet bakover i nesen min så den knakk. Han er utrolig klumsete. Alle sier at jeg må avlive ham, men jeg vil at han skal få en sjanse. Du temmet mustangen. Kan du hjelpe meg?».

– Slike får jeg hele tiden. Det ordner seg sikkert, sier Vogel trygt.

Han har jobbet med omtrent 3000 hester. Mange var «ødelagte i hodet» av eierne sine. Kun et par har han unnlatt å ta under sine vinger. De var så mentalt ødelagte at de var farlige.

Vogel ble født i Ruhr-området i Tyskland, og tegnet hester på papiret før han hadde sett en i levende live. Han tegner dem fremdeles, som et fotografi. Som seksåring kom han til Norge med foreldrenes arbeid. I dag bor han i Elverum, har utallige turer til USA bak seg, og tilbringer somrene sine i Alvdal. Men, slik har det ikke alltid vært, for veien til livet på prærien startet i storbyen.

Les resten av artikkelen i mainummeret av Sorgenfri.