Miljøverndepartementet

Vi må ta vare på naturens nomader

Nyhet   •   nov 21, 2011 11:19 CET

Av Achim Steiner, visegeneralsekretær i FN og leder av FNs miljøprogram, og miljø- og utviklingsminister Erik Solheim


Elefantene er nå på vei tilbake til det sørlige Angola etter at hele flokker ble utryddet under borgerkrigen, men de støter på livsfarlige situasjoner på sine eldgamle trekkruter og beiteområder. Gamle landminer som ble utplassert under den 27 år lange konflikten som tok slutt i 2002, truer ikke bare med å skade og drepe mennesker, men også stadig større elefantbestander som krysser grensen fra det nordlige Botswana på vei til Zambia.

Elefanter i Kenya (Foto: CMS/UNEP)


Landminer er et spesielt grelt eksempel på hvordan mennesker påvirker trekkende arter og trekkruter som i tusenvis av år har knyttet sammen hekkeplasser og næringsområder verden over.
Det antas at opptil 10 000 dyrearter migrerer, men stjernen blant dem alle er rødnebbternen, som tilbakelegger mellom 50 000 og 80 000 kilometer hvert år på sin vei fra hekkeplassene i Arktis til overvintringsområdene på den sørlige halvkule.
Men likevel skapes det stadig flere hindre på disse trekkrutene, både i lufta, til lands og til vanns, alt fra lite bærekraftige jakt- og fiskemetoder, habitatødeleggelser, forurensning og klimaendringer til veier, gjerder, demninger og kraftledninger.


Når statene møtes i Bergen i november på konferansen om konvensjonen om vern av trekkende arter av ville dyr (Bonnkonvensjonen), som ligger under FNs miljøprogram, vil fokuset være på å finne raskere løsninger og stimulere til samarbeid for å overvinne alle disse utfordringene.

Ta for eksempel Irrawaddy-delfinen som lever i Bengalbukta og Sørøst-Asia, og som nå er kritisk truet. Hindrene den møter under vandringen, omfatter alt fra garn og slepenøter den kan sette seg fast i, til følgene av gullutvinning og bygging av demninger.

På begynnelsen av 1900-tallet kunne turgåere på Nordkalotten beundre den store bestanden av dverggjess, som det på den tiden fantes tusener av. I dag er det bare mellom 20 og 30 hekkende par igjen, noe som skyldes drenering av våtmark i land som Hellas og jakt langs fuglens trekkruter, ifølge Verdens villmarksfond (WWF).

Dverggåskylling (Foto: Thomas Aarvak.)


I Nord-Amerika er man bekymret over situasjonen for et av verdens raskeste landdyr, den rappfotede prærieantilopen. Hindre som motorveier og gjerder kan medføre store problemer, særlig i harde vintre som den vi opplevde i 2010 da flokker av prærieantiloper satt fast og sultet bak gjerder og brukte opp fettlagrene sine på å lete etter åpninger der de kunne komme seg gjennom gjerdene.

I Sør-Afrika dør 12 prosent av blåtranene – Sør-Afrikas nasjonalfugl – og 30 % av brunhodetrappene hvert år etter kollisjoner med stadig flere kraftledninger.
På samme tid fører klimaendringene til bekymring for både trekkende monarksommerfugler og knølhvaler som følge av at temperaturen endres, og med den tid og sted for samt mengden av næringskilder.

Siden Bonnkonvensjonen trådte i kraft i 1983, har antallet medlemmer økt jevnt og omfatter i dag 116 land fra Afrika, Latin-Amerika, Asia, Europa og Oseania, og det er nå oppnådd mange viktige resultater.  

Papua Ny-Guinea, gjennom sekretariatet for det regionale miljøprogrammet for Stillehavsområdet, og Mosambik, gjennom Bonnkonvensjonen, ble nylig enige om samarbeidsordninger for å beskytte trekkende dugonger – dyrene som sjømenn i fordums tid tok for å være havfruer.

Takket være en 20-årig avtale med sikte på å forbedre situasjonen for sel i Vadehavet har tallet på steinkobber den siste tiden endelig begynt å stige igjen.
Det finnes utallige smarte tiltak og forvaltningsløsninger som kan bidra til bedring. For eksempel kan bedre metoder for linefiske bidra til å redusere dødeligheten blant vandrealbatrosser, og man kan dyrke næringskilder som får blåtranen til å lande i stedet for å fly inn i kraftledninger.

Tristanalbatross. (Foto: Tony Palliser)

Støtte til organisasjoner som driver med minerydding, slik som HALO Trust, vil gjøre livet bedre både for mennesker og elefanter i Angola.
Det kan også argumenteres stadig sterkere og mer overbevisende for slike tiltak med utgangspunkt i en grønnere økonomi.


Et tiårig program som har som mål å restaurere og bevare sju millioner hektar våtmark i Kina, Iran, Kasakhstan og Russland, har ikke bare gitt den kritisk truede snøtranen lysere fremtidsutsikter, men det har også hatt en positiv innvirkning på drikkevannsforsyningen, innlandsfisket og karbonlagringen.


For noen er kanskje Austin i Texas best kjent som fødestedet til skuespilleren Jerry Hall og Frank Beard, trommeslageren i ZZ Top. Men det er også hjemstedet til verdens største urbane koloni av trekkende flaggermus. De holder til under Congress Avenue-broen, og på sommerkvelder strømmer hundrevis av mennesker til for å oppleve dette naturens mirakel. Flaggermusene fungerer som en naturlig skadedyrkontroll, der hver av dem får i seg opptil 4000 mygg i løpet av en natt. Samtidig støtter de opp om en reiselivsnæring som Austin by hvert år tjener anslagsvis 10 millioner dollar på.


Statene som møtes til konferanse i Bergen under temaet «Networking for Migratory Species», kan også lære av den lille øystaten Palau i Stillehavet.
Haiene, som har levd i havet i mer enn 400 millioner år, blir i stadig større grad fisket på grunn av haifinnene. Men de er nå på vei til å bli mer verdifulle levende enn døde. For to år siden ble Palau det første landet som utropte sitt kystfarvann til haireservat. Forskere anslår nå at haidykkingsturer står for rundt 8 prosent av landets brutto nasjonalprodukt, og at én enkelt hai skaper inntekter fra økoturisme på 1,9 millioner euro i løpet av sin levetid.

Naturen skal aldri verdsettes ut fra sin økonomiske verdi alene – vi vet alle at den er langt mer verdt enn som så. Men i en verden med konkurrerende krav og begrensede ressurser kan økonomiske argumenter være en avgjørende faktor som taler til fordel for bevaring i stedet for ødelegging.

Og på denne måten kan de medvirke til at verdens 10 000 trekkende arter kan fortsette sin reise, slik at fremtidige generasjoner også kan beundre, la seg begeistre av og dra nytte av disse naturens nomader.