Skip to main content

Sosial angst: - Jeg var det sjenerte barnet

Nyhet   •   feb 24, 2016 14:41 CET

http://nhi.no/forside/a-leve-med/sosial-angst-jeg-var-det-sjenerte-barnet-47532.html

- Jeg var det veldig sjenerte barnet. Som ikke ville dra på besøk og gjemte meg for fremmede. I dag skjønner jeg at det er sosial angst, sier Frode Jørum (bildet).

Av: Marthe Lein, journalist. Godkjent av medisinsk redaktør.

42-åringen er seniorkonsulent i kommunikasjon og formidling ved NTNU, og har kveldsjobb på scenen ved Trøndelag Teater.

I fjor høst oppstod en slags erkjennelse: Dette ubehaget ved sosiale tilstelninger, redselen da han var barn for ukjente situasjoner, sjenansen som guttunge. Kan det være sosial angst? Trolig er det nok det. Og det går helt fint.

Her er Frode Jørums historie:

Redd for alt fremmed

Sosial angst, guttZoom

- Jeg var et sjenert barn, og veldig følsom. Jeg ville typisk ikke være med på juletrefester og satt heller flere timer i bilen i stedet for å bli med inn på besøk. Jeg ble overstimulert av folk og alt som var fremmed, og var generelt redd for fremmede mennesker. Jeg var den som lå under stolen og tittet fram, sier Jørum.

Les også: Dette er sosial angst

Redselen for ubehaget og frykten for ikke å ha kontroll, har fulgt han også i voksenlivet - selv om han i dag fungerer godt, har drømmejobben og et sosialt liv. Han har lært seg å leve godt med angsten som gnager. Men opplevelsene fra barndommen er spikret.

Men når startet det? Det er ikke godt å si. Det var opplest og vedtatt at han var det sjenerte barnet, og kanskje forsøkte de voksne mer eller mindre å forklare den litt annerledes adferden med nettopp dette: ”han er bare så sjenert”.

I en oppvekst på 70- og 80-tallet var det lite som handlet om sosial angst. Det eksisterte ganske enkelt ikke i vokabularet. Han var det sjenerte barnet. Punktum.

I dag vet Jørum at det er slett ikke uvanlig å ha det slik som han hadde det. Forsker Ingunn Ranøyen ved RKBU Midt-Norge, som for øvrig er Jørums arbeidsplass, har undersøkt forekomsten av sosial angst blant nordtrøndersk ungdom mellom 13 og 18 år. I hennes studier rapporterte 1 av 4 jenter og 1 av 6 gutter om høye nivåer av sosial angst (uten at det nødvendigvis kvalifiserer for å ha diagnosen sosial angstlidelse).

Sosial angst kalles også “den oversette angstlidelsen” og de færreste oppsøker behandling. Dette er en lidelse som handler om å være engstelig og ikke vite hva man skal gjøre i pinlige eller nye situasjoner. Man er engstelig sammen med andre, når andre ser på en, når man må lese høyt eller snakke høyt for andre. Å være sammen med andre, eller bare tanken på det, kan være en fysisk prøvelse som kan føre til både vondt i hode og mage, hjertebank og svetting. Det kan også føre til ensomhet, siden man selv vet at denne angsten er overdreven.

Les også: Angstlidelse hos barn og unge


Var empatisk og analytisk

Sosial angstZoom

- Da jeg var barn, ble det vel en løsning å gjemme seg for folk. Det sparte meg for stress og ubehag, sier Jørum.

- Hvordan var ubehaget?

- Jeg har ikke opplevd svette, oppkast, slike ting. Men for meg var det et stort ubehag knyttet til redselen. ”Hva om, hva hvis, å fy faen, hva gjør jeg da? ”

Det var skuldre hevet opp til ørene, alltid på alerten – det sier seg selv at det var tryggest å være hjemme.

- Jeg hatet elevkvelder på skolen. Å ha sosial angst handler mye å grue seg til det som kommer. Som barn gruet jeg meg en god del – jeg fryktet hva som kom til å skje, hvordan det skulle bli.

Jørum var flink på skolen, god i idrett og hadde trygge, gode familieforhold som ramme rundt barndommen. Men han var ikke helt som andre. Han var analytisk og kritisk. Han hadde en indre kritiker som stadig snakket med strengstemmen.

- Jeg tok aldri igjen. Jeg ble ikke direkte mobbet på skolen, men jeg ble ertet litt. Det var liksom meg de plukket på. Og jeg tok aldri igjen. For et barn kan slikt bli veldig stort. Hvis de jeg stolte på, kompiser, ga etter for press og ertet meg - da følte jeg meg forrådt, og for et barn blir dette uendelig stort. Han forteller at det å sitte å grue seg til skolen, var utmattende.

Derfor lærte han seg triks for å unngå å grue meg så mye, noen triks for å håndtere redselen:

- På barneskolen lærte jeg meg å leve i nuet. Hvis jeg grudde meg til skolen dagen etter, tenkte jeg: men nå ligger jeg jo bare her i sengen. Og det går jo bra. Neste morgen: Nå sitter jeg jo her og spiser frokost. Det går bra. Og nå er jeg jo bare på vei til skolen. Nå er jeg i gangen utenfor klasserommet - går fint det også. Og så gikk det kanskje helt fint den dagen.

Mestret humoren

Angsten for det ukjente og redselen for å være sammen med andre og for hva som kunne komme til å skje, fortsatte hele barndommen. I ungdomsårene endret det seg noe, da skjønte han selv at han var rappkjeftet og kunne få folk til å le. Han kunne ta igjen verbalt hvis noen var slem. Så begynte å han å stå på scenen, og der kunne han selv bestemme hva som skulle skje og hvordan han kunne framstå.

- Dette mestret jeg, og jeg var tiltrukket av scenen. På scenen har man kontroll på hvem man er.

- Det er lurt å finne noe man er god i. For meg var det blant annet teater og sang. Det er ikke noe sted jeg føler meg så trygg som på en scene, enten bak mikrofonen i band eller som skuespiller. Der er jeg 100 prosent tilstede og har ingen frykt. Andre vil finne det i andre aktiviteter, sier han.

Den umiddelbare tanken er at sceneglede ikke er forenlig med sosial angst. Men jo, dette er trolig ikke en sjelden tilstand for en showman på scenen.

Jørum forteller at det meste av dette handler om å ha kontroll. Har man sosial angst, føler man mangel på kontroll.

- Det handler jo som sagt om å unngå ubehaget. Ved å bruke humor kan man ta bort noe av dette ubehaget. Jeg vil gjerne løse opp stemninga ved å være en klovn, det er også et middel mot å bekjempe ubehag, sier han. Og forteller at han gjerne tar på seg oppgaven med å skape god stemning i sosiale lag.

- Jeg føler et enormt stort ansvar for at andre skal ha det bra. Jeg har og har hatt voldsomt mye empati, og for meg er dette knyttet til sosial angst. Jeg har ikke sett forskning på dette, men det vil ikke forundre meg om de som har sosial angst, også kjenner på en sterkt empati for andre.

Les også: Kognitiv terapi best ved sosial angst

Trygg i dag, men fremdeles introvert

Sosial angstZoom

Jørum har funnet sin måte å håndtere den sosiale angsten på. Det plager ham ikke viderverdig i dag.

- Jeg føler meg sterk, og dette har ikke plaget meg direkte i voksen alder, men det som har skjedd som barn, henger med og preger meg. Fremdeles er det slik at sosiale sammenkomster og settinger tapper meg for energi. Jeg er nok i utgangspunktet introvert og slapper av best alene. Samtidig gir jeg mye av meg selv og er utadvendt, jeg forteller jo om dette nå, men det tapper meg, forteller han. I voksenlivet løser han disse utfordringene med ofte å si nei til sosiale invitasjoner, og særlig hvis han ikke kjenner menneskene bak invitasjonen så godt. Eller hvis det er for kort tid tid til å forberede seg.

- Og da ender det jo gjerne med at jeg slutter å bli invitert, smiler han, og fortsetter: - Og så er jeg singel, kanskje henger det sammen med at jeg har vært redd for det ukjente. Relasjoner til andre er ikke helt uproblematisk. Dette er noe som henger igjen fra barndommen, sier han.

- Hadde jeg vært barn igjen nå, tenker jeg at det hadde vært bra om jeg ble konfrontert med dette. At jeg hadde blitt sett og fått spørsmålet: er det noe du sliter med? Er det kanskje sosial angst? Det handler rett og slett om å se hverandre og våge å stille spørsmål. Når jeg begynte å tenke rundt dette som voksen, kom tanken: aha - er det ikke normalt å ha det sånn?

Det er ikke lenge siden Jørum skjønte at alt dette ubehaget, det som nager og minnene fra barnetiden – det handler om sosial angst. Eller symptomene på det. Sterke nok til at livskvaliteten ble forringet. Men ikke sterk nok til å hindre ham i å være et trygt menneske i dag.