Skip to main content

Gjør det! Reis ut!

Nyhet   •   jan 30, 2017 14:40 CET

Kaja Marie Andersen var på utveksling i Paris. Foto: Paal Audestad

Norges musikkhøgskole har utvekslingsavtaler med utdanningsinstitusjoner i tjuesju land, atten universiteter bare i Tyskland. Hva er grunnen til at ikke flere musikkstudenter benytter seg av disse mulighetene? Og hva får de igjen for det, de som gjør det?

Skremmende på en positiv måte

– Jeg tenkte på det allerede på ungdomsskolen, at jeg skal til utlandet en eller annen gang, å studere. Så gjennomførte jeg det jeg hadde bestemt meg for, uten at noen egentlig hadde oppfordret meg til det. Jeg har bare alltid hatt lyst til det.

Kaja Marie Andersen er fløytist og begynte på kandidatstudiet i klassisk utøving i 2013. Ved første anledning, i tredje klasse, var hun klar til å reise ut. Da hadde hun gjennom lengre tid undersøkt hvor det kunne være aktuelt å søke, hvilke frister som gjaldt og hva som krevdes, fylt ut diverse skjemaer og, ikke minst, gjort opptak av spillet sitt.

– Det er en prosess, og det er ikke gjort på noen timer. Men jeg synes ikke det var for mye jobb, heller. Det var akkurat passe. Det var verdt det.

«Man skjønner jo ikke hvor tøft det er før man står der selv.»

Kaja søkte flere steder og kom inn på Musikkonservatoriet i Paris, der hun hadde hørt at det var beinhardt, at det ikke ble vist nåde, at lærerne var kjempestrenge og slett ikke særlig pedagogiske. Og det var nettopp det hun fikk erfare.

– Jeg var innstilt på at det var tøft, men man skjønner jo ikke hvor tøft det er før man står der selv. Og på hvilken måte det er tøft!

Men det var ingen tvil om at det var hit hun gjerne ville.

– Den franske fløyteklassen er den alle fløytestudenter vil gå i. Det er her de aller største har gått, og nivået er kjempehøyt. Kommer du inn i Paris, sier du selvfølgelig ja, sa fløyteprofessoren min her hjemme. Jeg visste at jeg ville få ekstremt utbytte av å gå der.

Kaja begynte å spille fløyte i skolekorpset i Skien og fikk undervisning på kulturskolen fra hun var 9 år gammel. Mens hun gikk på musikklinjen på videregående, reiste hun til Oslo hver tredje uke og fikk undervisning gjennom talentutviklingsprogrammet ved Musikkhøgskolen. Selv etter to og et halvt år som bachelorstudent på denne skolen, ble overgangen til studier i Paris stor.

Språket var den første utfordringen. Kaja hadde hatt fransk på skolen i fem år og hadde tatt språktimer privat før hun dro. Men da hun kom dit ned, så forsto hun nesten ingenting, sier hun, påtatt fortvilet, nærmest med franske fakter.

– Alt virket helt fjernt. Konservatoriet var en gedigen bygning, et sted for både dans og musikk. Ukjente fjes, ukjent by, ukjent land. Jeg husker de første skrittene inn på skolen. Skal jeg gå her? Er dette konservatoriet i Paris? Jeg gledet meg veldig til å komme i gang, men det var skremmende. Jeg var både veldig fascinert og kjempenervøs. Skremmende på en positiv måte.

Annen undervisning

I tillegg til fløytetimer hadde Kaja pikkolofløyte, kammermusikk og bladlesing på timeplanen. Og franskkurs.

– Det var ikke kjempemye undervisning. Det var ofte jeg hadde et par dager fri i uka, men når man er på utveksling og nivået er skyhøyt, så øver man jo så mye man kan. Så for meg var det en fordel at det ikke var for mye skoleundervisning hele tiden.

Øving på konservatoriet betydde fire timer hver dag. Minst. Det var et krav. Men den største forskjellen fra det hun var vant med fra Musikkhøgskolen, gjaldt undervisningsmetoden. Her hjemme har hun enetimer med fløytelæreren, i Paris var det kun klassetimer.

«Jeg er så vant til å spille for folk at det gjør meg ikke noe lenger.»

– Skulle jeg ha fløytetime fra 12 til 13 og læreren underviste fra 10 til 14, så måtte jeg være der fra 10 til 14. Jeg måtte høre på de andre, og det var utrolig lærerikt. Det er ofte lettere å sitte utenfor og se andre lære, enn å stå der selv, for du blir jo nervøs og vil jo gjerne få til noe. Til å begynne med syntes jeg det var ekkelt, for her i Norge spiller vi bare for andre når det er mesterklasser eller konsert. Det å alltid skulle spille for noen gjorde at jeg alltid følte jeg spilte litt konsert. Jeg ble mer og mer vant til det og skjønte at ok, sånn er det, jeg må bare ignorere de andre og fokusere på mitt.

Hva foretrekker du, enetimer eller fellestimer?

– Det er vel egentlig best med fellestimer. Du får flere innfallsvinkler, fordi de andre kommer med tilbakemeldinger og du får følt på presset du har når du spiller for noen. Og når man gjør det hele tiden, så tenker man ikke over det til slutt. Det merker jeg når jeg spiller konserter nå, og også på mesterklasser. Jeg er så vant til å spille for folk at det gjør meg ikke noe lenger. Det er en veldig deilig følelse. Før var jeg kjempenervøs bare jeg skulle spille på klassetimer her på Musikkhøgskolen. Følte det nesten som en eksamen. Når man klarer å fokusere på seg selv i en sånn situasjon, så får man vel aller mest ut av en fellestime.

«Studentene vet at de er kjempegode, det er bare sånn det er.»

Høye krav

Hvordan gav lærerne uttrykk for hva de forventet?

– Kom du uforberedt til time, fikk du høre at det. Mye kroppsspråk og himling med øynene. Er det mulig, kunne de stønne. Da prøver du å gjøre så godt du kan, til neste gang, i hvert fall! Og gjør du ikke det, kunne man tenke selv, så har du ikke noe her å gjøre… Så det var ikke noe hinting, for å si det sånn. Det var ganske direkte.

Hva var det tøffeste du opplevde?

– Det var de fellestimene med en lærer som gav seg over hvis det ikke låt kjempebra. Og så var det det at der nede tar de det som en selvfølge at studentene har selvtillit nok til å vite at de er mer enn gode nok til å ha den plassen på skolen. Studentene vet at de er kjempegode, det er bare sånn det er, det er ikke noe spørsmål. Men når man kommer fra Norge og er ung og liksom ikke skal tro at man er noe, så er det ganske vanskelig å tenke på den måten. Så det var nok de fløytetimene hvor jeg tenkte at nei, her har jeg ikke noe å gjøre, dette går ikke, som var det verste.

«Det var skikkelig bra å få det slaget i trynet.»

Utvekslingsstudenter blir gjerne oppfordret til å være ute et helt år, men selv ett semester gav stor uttelling, synes fløytestudent Kaja. Hun tror ikke hun hadde lært like mye om hun hadde vært hjemme dette halvåret, sier hun, og forklarer:

– I Paris må du gi ditt beste hele tiden. Det er ikke snakk om å ha en dårlig dag. Da kunne du bare reise hjem. De stilte mye høyere krav og nivået var et annet, så man måtte jobbe alt man kunne for å prøve å henge med. Så jeg har nok blitt mer disiplinert og obs på hvordan jeg øver. Og så har jeg virkelig skjønt hva en god fløytestudent er. Det hører man i Paris. Og for min del var det skikkelig bra å få det slaget i trynet at jeg faktisk måtte jobbe beinhardt for å klare dette. Så resultatet ble vel at jeg jobbet så hardt som jeg aldri har gjort tidligere og lærte ekstremt mye, om meg selv og om det å spille fløyte og hele pakka. Så jeg har hatt et enormt utbytte av det.

Brå overgang

Kandidatstudiet på Musikkhøgskolen tar fire år. Et påbyggende masterstudium tar to.

Når i dette studieløpet det kan være lurt å reise på utveksling, kan være ganske individuelt, sier Kaja.

– Jeg tok utveksling i tredje året, fordi det var første sjansen til å gjøre det. Men de aller fleste av dem jeg gikk sammen med i Paris, var masterstudenter, og det tror jeg de gjorde lurt i, for i Paris er det såpass hardt og såpass høyt nivå at du må faktisk ha litt bein i nesa og litt selvtillit for å tro at du har en grunn til å være der. Det var flere ganger jeg tenkte at jeg kanskje skulle ha ventet et år eller to, for det var en brå overgang å komme herfra og dit. Man må virkelig forstå at ok, man kommer fra Norge, og man har nødvendigvis ikke så mye å stille opp med i forhold til de fra resten av verden. Så skal du inn på Paris-konservatoriet, vil jeg nesten si masternivå. Da er du litt mer rustet for å takle det. Men jeg er veldig glad for at jeg jeg gjorde det, at jeg valgte Paris. Jeg angrer ikke i det hele tatt.

Kaja ser strålende fornøyd ut når hun snakker om oppholdet. Hun holdt ut og har fått med seg et overskudd som hun nyter godt av nå i fjerde klasse på kandidatstudiet her hjemme.

«Målet mitt nå er å fortsette å like å spille fløyte.»

– Akkurat nå er målet å bli så god som overhodet mulig og kose meg med spillingen, fordi det jeg også erfarte der nede, er at det er vanskelig å nyte noe når det samtidig er så høyt press. Det er også vanskelig å holde ut når du blir presset så hardt. For du like det du driver med, du ha den driven i deg som får deg til å fortsette. Så målet mitt nå er å fortsette å like å spille fløyte og bli bedre og ha det gøy med det, og ikke bare gøy, selvfølgelig, men også arbeide mye. Så får jeg se hvor det ender. Det hadde vært utrolig gøy å få jobbe i et orkester, men akkurat nå så tenker jeg at jeg må utvikle mitt eget fløytespill og jobbe med det først, og så se hva som skjer etter hvert.

Det virker som at musikkstudenter kan møte tøffere krav ute enn her på Musikkhøgskolen. Hvorfor tror du det er slik?

– Jeg tror at den norske skolen helt fra barneskolenivå er sånn at alt skal være så gøy, man skal liksom alltid føle seg flink, og lærerne skal ikke være for hard mot noen, for da kan man miste motivasjonen. Og det er jo veldig fint å legge vekt på det, men når konkurransen rundt i verden er såpass hard, så nytter det ikke å tenke sånn hele veien. De kunne uten tvil kjørt oss litt hardere her, for når man kommer på prøvespill i orkester, for eksempel, så er det ikke bare nordmenn som stiller opp. Da kommer de fra Sør-Korea, de kommer fra Frankrike og de kommer fra Tyskland, og når de er vant til å bli drillet på et instrument fra de er seks år, så klart de er på et annet nivå.

Gruppepress, krav og resultater

Thoralf Strandli Pedersen spiller kontrabass og går også fjerde året på kandidatstudiet i klassisk utøvende på Norges musikkhøgskole. Forrige skoleår var han utvekslingsstudent på Musikkhøgskolen i Leipzig, midt i blinken for en som ville spesialisere seg på «tysk bue» og som var interessert i å teste nivået ute.

– Jeg har alltid satt krav til meg selv, og etter oppholdet i Tyskland er ikke kravene blitt noe lavere, akkurat. Det å ha fått et grundigere teknisk fundament, gjør at jeg kan arbeide mer med den musiseringen som kanskje ble hindret av litt dårlig teknikk før.

Og tysk bue?

– Det er bare en måte å holde buen på, litt forskjellig fra den med fransk grep. Det er mange som spiller med tysk bue her hjemme, og det er mange som spiller med fransk, men i Tyskland er det ikke lov å spille med fransk bue. Jeg spilte med tysk bue før også, men jeg følte at bueteknikken min ikke var helt på topp, og jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle komme meg videre med det. Da passet det greit å reise til buens hjemland for å lære mer.

Lange tradisjoner

Hochschule für Musik und Theater i Leipzig ble grunnlagt på initiativ fra Felix Mendelssohn Bartholdy i 1843. Historien er nærværende og portretter av tidligere professorer er en del av interiøret, også i øverommet der Thoralf jobbet. – ­Oj, her skal det arbeides, tenkte han umiddelbart, da læreren fortalte ham hvem de var, de høythengende herrene, flere av dem berømtheter Thoralf forbandt med både komposisjoner og lærebøker.

– Jeg tror vi er litt intetanende om hva vi kan møte i utlandet, når vi studerer her på Musikkhøgskolen i Oslo. Det var også en grunn for at jeg ville ut, jeg ville se hva som fantes med tanke på nivå, selv om man kanskje ikke skal tenke så mye på nivå. Men man skal jo også vinne en jobb en eller annen gang.

Thoralf bestemte seg for å satse på en musikerkarriere da han var med i Orchestra NoVe på Festspillene i Bergen i 2012, et samarbeidsprosjekt mellom undervisningssystemet El Sistema i Venezuela, Norges musikkhøgskole, Barratt Due musikkinstitutt og Festspillene. Han har også erfaring fra Norges ungdomssymfoniorkester og Ungdomssymfonikerne og har spilt kammermusikk i flere sammenhenger. Musikkhøgskolen kom han inn på rett fra videregående.

Tysk teknikkregime

– Å tenke at man bare skal følge flow-en her hjemme, fordi man er kommet inn på Musikkhøgskolen, det fungerer ikke helt for meg. Man må alltid se lenger. Men jeg fikk meg virkelig en trøkk da jeg kom til det tyske teknikkregimet, altså. Jeg gjorde det.

«Av og til tenkte jeg at dette går ikke.»

Hvordan var den trøkken?

– Ganske hard. Læreren begynte med å si at her er det mye som må endres. Hånden din er som en svamp, sa han. Her må du bygge opp teknikk! Thoralf smiler mens han forteller, men han legger ikke skjul på at det var tøft til tider.

– Av og til tenkte jeg at dette går ikke. Han maste så fælt, han lærer’n. Men jeg tror man bare må åpne seg for et slags gruppepress, finne ut at når de andre jobber en time med teknikk hver dag, da må du også gjøre det. Man dras litt med. Men det var veldig hardt på starten av høsten, altså. Det var det. Men det gav resultater, håper jeg.Læreren satte jo krav for at jeg skulle bli bedre. Det er jeg veldig takknemlig for nå.

Gjennomgående var lærerne strengere enn det Thoralf var vant med, forteller han. Det var lavere terskel for å snakke høyt og være kravstor. – Vi skulle jo også gjennom en masse repertoar, så det var mye som ble krevd.

Forventningspress

På hovedinstrumentet hadde Thoralf eneundervisning halvannen time i uka. I faget orkestertrening spilte han seg gjennom orkesterutdrag, rett fra bladet, sammen med en gruppe medstudenter og solobassisten i radioorkesteret i Leipzig. Dessuten spilte han i diverse ensembler, alt fra Bach til samtidsmusikk og opera.

Klassekonserter var han vant til hjemmefra. Bassklassen på Musikkhøgskolen har gjerne to slike konserter i året, i Leipzig var det åtte. Læreren forventet at et nytt stykke skulle læres fort, og at det skulle spilles utenat påneste klassekonsert. Alt skulle spilles uten noter.

– Som læreren sa: vi kjemper uten panser. Vi skal ikke ha noe notestativ foran oss når vi spiller.

Hvor mye øving som trengtes, måtte Thoralf finne ut selv. Men oppgavene var mange, og han måtte jo bare få det til, som han sier. – Så jeg skjønte selvfølgelig at jeg måtte bruke tid.

«Det er liksom en større nærhet til akkurat det vi driver med, i Tyskland.»

Store opplevelser

Hva slags oppmuntring fikk du fra Musikkhøgskolens når det gjaldt å reise ut?

– Der fikk jeg god støtte. En koordinator her på huset fortalte meg hvilke steder som kunne være aktuelle for meg, og jeg søkte flere byer. Jeg er veldig glad for at jeg havnet i Leipzig, selv om jeg ikke var helt overbevist da jeg reiste ut. Men da jeg kom dit og gikk på min først konsert med Gewandhaus-orkesteret, da slo det meg at dette er temmelig bra, for da spilte de, i løpet av noen uker, nesten alt av Richard Strauss og bare det å være på konsert med Ein Heldenleben, det gikk rett til hjertet. Det var en stor opplevelse for meg. Det er liksom en større nærhet til akkurat det vi driver med, i Tyskland.Og Leipzig; en fantastisk blanding av hvem som har vært der og hva som har skjedd der.

Hele året han var utvekslingsstudent benyttet han til å gå mye på konserter og på opera. En og to ganger i uka. Prisnivået er lavere i Tyskland, så studielånet og det ekstrastipendet han hadde fått fra Musikkhøgskolen, holdt lenge.

– Konsertbilletter er ganske billige. Andre ting kunne også være billig. Og jeg bodde sentralt med en leie på 2000 kr i måneden. Det er noe man kan jakte lenge etter i Oslo. Jeg var også hjemme en del ganger i løpet av året, og reiste en del rundt i Europa. Man kommer jo langt med tog når man først bor på kontinentet.

Gode råd

Hvilke råd vil du gi til andre studenter som vurderer om de skal ta et utvekslingsår?

– Jeg vil si: gjør det! Rett og slett. Man taper ingenting på det. Man setter vennene sine her hjemme på vent en stund, og man mister kanskje litt kontakten, men jeg traff selvfølgelig på nye folk der som jeg trivdes å være sammen med.

Når i studieløpet vil du anbefale å reise ut?

– Jeg tror nok tredje klasse er en god idé, slik jeg gjorde det. For min del hjalp det i hvert fall veldig å starte tidlig med å få til en endring i spillestil. Hadde jeg reist ut i fjerde klasse og gjort dette rett før eksamen, tror jeg ikke det hadde vært så lurt. Etter de teoretiske fagene de to første årene på bachelor, kan det være fint med et avbrekk midt i studiet, hvis man har tenkt å fortsette med en master.

Vil du anbefale utveksling i et halvt år eller et helt år?

– Absolutt et helt år. Man kan fort føle at det blir for kort å være der et halvt år. For meg begynte det å løsne først på vårparten. Det var da det begynte å gå fint, syntes jeg.

Rik erfaring

Hvordan ser du på din egen situasjon på Musikkhøgskolen nå, med den erfaringen du har fra Leipzig?

– Jeg liker å tro at jeg har kommet litt nærmere løsningen på hvordan jeg skal arbeide effektivt. Jeg håper at jeg har kommet meg teknisk og at jeg har lært noen nye arbeidsmetoder. Jeg er nok litt mer bevisst på akkurat hva jeg bør gjøre. Men selvfølgelig er jeg veldig fornøyd med å være tilbake på Musikkhøgskolen. Det er for eksempel mye bedre fasiliteter her. Jeg tenker ikke minst på øverom. Når vi skulle hente nøkkel til øverom i Leipzig, måtte vi sitte kanskje halvannen time i kø for å få et rom i det hele tatt. Det er jeg ikke vant til her. Å finne kammermusikkrom var heller ikke greit. Når det gjelder booking av rom og saler og alt mulig av teknikk, egentlig, fungerer alt bedre her.

«For meg var det også skummelt.»

Hjemme - ute?

Det er en målsetting for Musikkhøgskolen å få flere studenter til å benytte seg av mulighetene for utveksling i løpet av studietiden. Selv om Thoralf fikk mye ut av sitt opphold, kan han samtidig forstå at noen foretrekker å gjennomføre hele studiet i Oslo.

– Det kan jo føles litt skummelt å skulle forlate trygge Norge og dra ut. For meg var det også skummelt. Lenge etter at jeg hadde sendt opptaket som måtte legges ved søknaden, så tenkte jeg: nei, dette holder ikke, dette er ikke bra nok. Og så er det jo språket. Her foregikk alt på tysk. For min del var det greit, for jeg har alltid vært ganske glad i tysk, og det var også en av grunnene for at jeg ville til Tyskland; jeg ville lære språket bedre. En tredje grunn til at mange blir hjemme kan jo være at det er en veldig fin skole vi går på her i Oslo. Jeg trives veldig godt, og jeg trivdes veldig godt før jeg reiste ut. Det er vel også litt med det at vi har utrolig mange gode professorer her på skolen og et godt læringsmiljø. Men det kan man jo finne ute også.

Thoralf har som mål å bli orkestermusiker, i Norge eller i utlandet. Han ønsker å fortsette med masterstudier i Oslo, men året i Leipzig har gitt ham en pekepinn på hva han vil og hva han klarer, sier han.

– Det er godt å få litt avstand til det man holder på med hjemme, se om de holder på med akkurat de samme tingene ute og om man er på riktig spor. Det er en grei ting å finne ut halvveis i studiet.

Tekst: Bodil Maroni Jensen

Kommentarer (0)

Legg til kommentar

Kommentar