Skip to main content

Pausemusikk i ventetiden

Nyhet   •   jan 12, 2018 16:07 CET

Å være på flyktningmottak innebærer ofte venting, venting og atter venting. Besøk av musikkterapeuter er et kjærkomment avbrekk.

Tekst: Guro Istad
Foto: Charlotte Wiig

– Aktiviteter bidrar til å få ut frustrasjoner. Mange har det tøft. Musikk roer sjelen, sier miljøarbeider på Hvalstad, Alberto Muniz.

Det er fredag ettermiddag og rett før beboerne på mottaket skal få to timer med musikalsk sjelero. Men det er ramadan, og ikke så mange som har møtt opp, så musikkterapeut Sofie Mortvedt og musiker Marianna Sangita har tatt med seg et par beboere fra mottaket på musikalsk parade gjennom gangene.

– Parade er blitt noe vi ofte gjør, forklarer Sofie.

Musikkterapeuten, som til vanlig jobber på barneavdelingen på Oslo universitetssykehus, Ullevål, er etter hvert blitt dreven i å holde musikalske verksteder for flyktninger. Det ble hun introdusert til gjennom et samarbeid mellom Norges musikkhøgskole (NMH) og Festspillene i Nord-Norge i 2013, da et knippe studenter fra musikkterapi og klassisk musikk besøkte mottaket på Borkenes i Kvæfjord i Troms.

– Første dagen satt vi og ventet klokken ti på morgenen, men ingen kom. Vi tenkte at de ikke hadde lyst, men jeg tror det handler mer om at tiden står stille når man bor på mottak, og da er det ikke så lett å komme i gang med noe, forklarer Mortvedt.

Gjengen fra NMH satt imidlertid ikke passive og håpet på bedre tider. De tok med seg instrumentene og gikk parade gjennom gangene.

– Vi gikk ned til der de bodde, og da kom alle ungene, og deretter de voksne. Det var masse folk som satt gjemt inni den stygge, gamle, slitte bygningen på Borkenes. Siden har vi ofte gått parade for å samle folk.

Klar for impro

Nå er det første gangen Sofie og Marianna besøker mottaket på Hvalstad. Egentlig er det litt første gang hver gang – selv om de har besøkt samme mottak tidligere.

– På mange måter går det ikke an å forberede seg, for vi vet aldri hvem som er der. Det er den største utfordringen. Selv om vi har møtt noen et sted, kan de ha reist neste gang vi kommer. Vi må være hundre prosent klare for å improvisere, forklarer Sofie.

Hun er like spent hver gang på hva og hvem som møter henne.

– Noen ganger kommer 20-30 stykker, neste gang kan det være to.

Denne gangen er det bare én som er klar for musikkverksted da Sofie og Marianna ankommer Hvalstad mottak. Han er til gjengjeld veldig klar.

– Velkommen til oss. Jeg vil gjerne lære å spille piano, sier 17-åringen som venter i gangen utenfor musikkrommet. Døren er så vidt låst opp og åpnet før han smetter inn, setter seg ved pianoet og begynner å spille.

Etter hvert siger én til inn, og etter paraden er de blitt en liten gjeng.

Er det mer krevende hvis det er få?

– Egentlig ikke, vi får jo mye bedre tid til individuell musikk med dem da. Vi er alltid helt frie til å gjøre det de vil. Er de bare to, kan vi for eksempel ha pianoundervisning.

Men i dag er det introduksjon, og den lille gjengen begynner med navneleker, klapping og etter hvert litt tromming. Med unntak av den ivrige 17-åringen, er stemningen litt anspent, men det tar ikke lang tid før energien er en helt annen i rommet.

Noe annet å tenke på

Miljøarbeider Alberto Muniz har sett det før – om det er musikk, teater eller fotball. Aktiviteter hjelper de som sitter på mottakene og venter, tenker og bekymrer seg.

Uansett aktivitet hjelper det dem med å uttrykke hva de føler. De tar ut det de har. Disse menneskene har hatt en tung vei til Norge. I tillegg tar det tid når de kommer hit. UDI sitt system gjør at de kan bli værende på mottak fra én måned til ett år.

Merker du forskjellen på dem før og etter en time med musikk?

– Ja! De er gladere, mer avslappet og har samtidig mer energi til å gjøre andre ting.

Og akkurat dette er det som får Sofie Mortvedt til stadig å lage prosjekter på mottak.

– Vi startet helt fra scratch, og har eksperimentert oss frem til det som i dag er en mer fast form.

Hvorfor flyktninger?

– For meg var besøket på Borkenes en åpenbaring. Det var så gøy og fint å se at det var mulig. Det er givende og spennende på alle måter. Jeg møter så mange ressurssterke og flotte, fantastiske barn og ungdommer som det er gøy å jobbe med, sier Sofie.

Så da JM Norway, en organisasjon som tilrettelegger for at barn og ungdom i Norge skal få tilgang til internasjonalt musikkliv, spurte Sofie om hun trodde det var mulig å få til noe for flyktninger, svarte hun at hun ikke bare trodde – hun visste.

Hvilken forskjell tror du at du gjør i livene deres?

– Det har jeg tenkt mye på. Det virker så stort, og det er så mye en kunne ha gjort. Jeg kommer alltid tilbake til at vi ser en endring der og da, i løpet av den tiden vi er der. Det er det vi må holde fast i. Vi gir dem noe annet å holde på med.

Og kanskje kan det gi dem følelsen av å være noe mer enn ”flyktning”. Bare et helt vanlig menneske. For en stund.

– Kanskje noen kan få en mestringsfølelse av å spille trommer eller bass. Mange har aldri prøvd å holde en gitar eller spille på et trommesett før. Det er ofte fotosession etter at de har prøvd et instrument. De vil vise, ha det som et minne at de har spilt på gitar.

Hun opplever at de hun møter på mottakene ofte har en større åpenhet enn det mange av oss andre har.

– Sikkert fordi mange av dem har opplevd så mye allerede at de har en annen måte å møte sånne som oss på. Vi kommer litt fortere kommer i gang med å lage musikk og danse. De byr på seg selv.

Mye av tiden på mottak er venting, stillstand og utrygghet, forklarer Sofie. Hun er forsiktig med å kalle det hun gir dem et pusterom. Til det vet hun for lite om hva de tenker og føler.

– Men jeg bruker som rettesnor at jeg ser at det som regel skjer en endring fra når vi kommer til vi går. Mange er veldig skeptiske og innelukket når de kommer, og vi bruker lang tid på å bli kjent. Når de går, er de veldig mye lettere til sinns, synes jeg ofte.

Verden får klare seg på egenhånd

Sofie Mortvedt og Marianna Sangita er klar over at det langt ifra er et lett liv menneskene på mottakene lever. Det er viktig å ta med seg inn i møtene, og ta hensyn til.

– Veldig mange av barna og ungdommene vi arbeider med har traumer og vanskelige bakgrunner. Det vet vi, og derfor må vi være klar over hvilke grenser vi holder oss innenfor, sånn at vi ikke setter i gang noe vi, eller de, ikke kan håndtere. De skal ikke sitte igjen alene med vanskelige følelser. Det er viktig for oss at deltakerne alltid skal være ivaretatt i trygge rammer, understreker Sofie.

Omgivelsene på mottakene er ofte ikke akkurat oppløftende.

– Da vi kom til Gol og Hemsedal, var det helt dødt. Det var uhyggelig å komme dit, selv midt på sommeren. Det var dårlig stemning der. Det eneste vi så var lys fra dataskjermene, men vi kunne ikke se hvor mange som var der.

Der skulle de altså prøve å lage liv… Men med god hjelp av djembe, trekkspill og gitar i parade, kom flere og flere til musikkverkstedet, og de tok etter hvert helt over djembene.

– Da startet festen, og den var selvdreven i to-tre timer. Ofte er de bedre enn oss til å spille. De sitter sikkert og venter på å få ta over, sier Sofie og ler.

Sånne kvelder understreker verdien av arbeidet de gjør.

– Da vi reise sto alle fra mottaket og vinket, sånne kvelder kan være med på å gjøre en forskjell.

Sånt sitter godt i hjertet og hukommelsen hos musikkterapeuten.

– Jeg må innrømme at hjertet mitt er litt ekstra med når jeg jobber med flyktninger. Mange av dem vi møter har reist til fots gjennom ti land. Samtidig synes jeg aldri synd på dem når vi jobber sammen. Jeg føler meg heller privilegert fordi jeg har fått møte så mange fine og inspirerende mennesker. Men i perioder hvor jeg har jobbet masse på mottak, orker jeg ikke lese avisen. Verden får klare seg litt på egenhånd en stund, så kan vi fokusere på å lage musikk sammen, sier Sofie Mortvedt.

Kommentarer (0)

Legg til kommentar

Kommentar