Skeivt språk i litteraturen

La meg bare si det rett ut: språket vi benytter oss av kommer til kort når vi snakker om kjønn og legning. Det er i språkets natur å feile. Det haster etter å beskrive hva vi opplever og gjør. Og forsøker å leve opp til oppgaven som redskap for kommunikasjon og formidling. Men vi må som lesere være bevisste på språkets innebygde mangler og produksjonsfeil – særlig i møte med skeiv litteratur.

Martine Næss Johansen. Pridebloggens sjef, religionshistoriker, pride-entusiast, forfatter av «Hvite jenter kan ikke synge blues« og kaffefrelst.

Det betyr ikke at vi ikke skal bruke språket som best vi kan. Noen er utrolig dyktige til å bruke språket på nye måter. De klarer å sette ord på ting som en leser har opplevd og aldri klart å uttrykke verbalt. Allikevel finnes ikke en fullstendig beskrivelse av den menneskelige opplevelse av identitet og tiltrekning mot andre. Når vi leser plasserer vi oss selv inn i formidlingen, noe som farger forholdet mellom karakter og leser. Leser har med seg egne forståelser av kjønn- og seksuelle kategorier i lesingen og pakker disse rundt språket. Dette er særlig tilfelle om man leser tekster fra en annen kulturell eller tidsmessig kontekst. Det er noe vi alle gjør, meg selv inkludert, som gjerne setter alt litt på skeiva. (Om du vil se et eksempel på dette anbefaler jeg innlegget «Ta meg med på lesbekino!»http://www.oslopride.no/2015/04/ta-meg-med-pa-lesbekino/)

Vi bestemmer oss for en karakters legning og kjønnsidentitet imens vi leser. Noen ganger opplever vi at antakelsene våre var feilaktige, og lærer av dette. Vi kan definere kjønnsidentitet og seksualitet som knyttet til noe kontinuerlig, men vite at disse to ikke nødvendigvis er tilknyttet hverandre. Selvoppfattelsen av seksualitet og kjønnsidentitet kan være stabil eller ustabil – i kontinuerlig endring med flytende og/eller brå overganger med henblikk på hvordan samfunnet oppfatter personen og hvordan personen oppfatter seg selv. Selvoppfattelsen og hvordan personen oppfattes utenifra kan også være motstridende, komplementerende eller et sted i mellom. Hvis du følger denne tråden tenker du kanskje at du har et godt utgangspunkt til å fylle inn spørreskjemaet som følger etter å ha lukket en skeiv bok. I realiteten kan seksualitet og kjønnsidentitet være som ulike tyngdepunkter som trekker i forskjellige retninger. Slik som er tilfelle med f.eks. Mannen som Elsket Ynge av Tore Renberg der historien er mer rettet mot opplevelsen av forelskelse enn legning, samtidig som også dette berøres uten å gi noen definitive svar. Noen karakterers selvoppfattelse endrer seg underveis i boka og kan ikke fylles inn i et skjema med fire-til-fem bokser. Seksualitet og kjønnsidentitet blir derfor et terreng som gjør det vanskelig å definere mennesker ut i fra fordommer og normbaserte antakelser. Det beste vi kan gjøre som lesere (og mennesker) er å observere og vie oppmerksomhet til individet, om dette er en karakter i en bok eller en ny venn som du drikker kaffe med på Kampen.

En ny studie fra San Diego State University viser at vi i løpet av bare de siste tre generasjonene har opplevd en stor endring i synet på sex, der individets valg er plassert mer og mer i sentrum – med et ønske om ikke å innskrenke andre fordi vi ikke vil at andre skal innskrenke vår egen frihet. «Gjør mot andre slik du vil andre skal gjøre mot deg,» denne gamle frasen ligger som en grunnstein i utviklingen. Men det betyr ikke at vi kan rive oss vekk fra egne oppfattelser av verden og identitet i møte med en annen.

Dette påvirker hvordan vi leser. A Boy Like Me av Jennie Wood er historien om en gutt. En kjærlighetshistorie om en gutt og en jente, helt enkelt. Men sier vi at det er historien om en transgutt tenker vi kanskje annerledes om hva denne historien innebærer. Man bør og kunne spørre seg om hvorvidt man ville sagt «historien om en cis-gutt» når man leser bøker om gutter født inn i en guttekropp. I A Boy Like Me møter hovedkarakteren på problemer som er knyttet til det å være transkjønnet. Og som sådan kan man kanskje si at bruken av prefikset trans er berettiget, eller til og med viktig for at andre transkjønnede skal kunne finne denne boken og lese en bok som potensielt representerer noe gjenkjennelig. Behovet for «å se og bli sett» i kulturelle uttrykksformer- noe som er sitt eget store tema til et annet blogginnlegg. Men poenget er at i møte med denne fortellingen er det nødvendig å benytte seg av rett vokabular. Peyton, hovedkarakteren i A Boy Like Me, er en gutt fra start til slutt, selv om han ble født inn i en jentekropp. Og derfor kan man ikke bruke feminine eller kjønnsnøytrale pronomen i beskrivelsen av ham. Hvorvidt ordet trans skal tas i bruk mener jeg er avhengig av ordene karakteren selv bruker, slik det også er når man blir kjent med et nytt menneske. På grunn av at vi også blir kjent med denne karakteren i en ung alder er vi klar over at eventuelle tiltak for å endre fysisk kjønn ikke er relevant, noe det heller ikke bør være om vi hadde møtt karakteren på et senere stadiet i livet. Som lesere må vi kunne ta til oss karakterer uten å tilskrive dem karakteristikker, følelser og opplevelser fra eget liv. Men dette er ytterst vanskelig.

Studier med hjerneskanning har vist at når vi ser en film eller leser en bok ønsker hjernen vår å delta i historien og handlingen i sådan grad at den sender ut beskjeder til kroppen om at det som skjer i boka også skjer med oss som lesere. Løper hovedkarakteren i boka nedover en gate, vettskremt, sender hjernen ut adrenalin og sier til kroppen at vi også bør løpe. Lesning har i tillegg blitt linket til økt empati og evne til å leve seg inn i andres opplevelser. Dermed er det også naturlig å tenke seg at dette påvirker oss til å gi karakteren noe av oss selv i vår søken etter å forstå og leve oss inn i fortellingen. Men dette er viktig at vi tar tak i når vi skal lese og begripe en karakter. Å forsøke å se karakteren som en egen person med en egen selvoppfattelse, fremfor en forlengelse av oss selv, hjelper oss med å bygge broer mellom språkets mangler og forståelsen av opplevelser som språket ønsker å formidle. I tillegg kan dette være sentralt for å bedre kunne forstå karakterer i bøker, så vel som mennesker vi møter i verden utenfor to permer.

Judith Halberstam benytter seg av teorien om perverse presentism, der moderne oppfattelser projiseres bakover i tid. Altså kan man for eksempel se til bibeltolkninger rundt homoseksualitet. Begrepet homoseksuell var ikke i bruk på tiden da bibelen ble skrevet. Det er derfor ikke mulig å benytte seg av dette ordet. Og å oversette eller tolke med henblikk på dette ordet blir uten hensikt. Vi kan ikke gå ut i fra at mennesker på den tiden oppfattet sex og intimitet på samme måte som vi gjør i dag, og det oppstår dermed i beste fall unøyaktigheter. Jeg vil påstå at det samme er tilfelle når vi leser historier i dag som er skrevet på moderne tid. Vi forstår handlinger og ord ut i fra egne erfaringer og hva vi selv forbinder med ordene som brukes. Vi kan ikke gå ut i fra at andres opplevelse av verden og identitet er den samme som vår egen.

Om man leser James Baldwins Preservation of Innocence kommer det frem at seksuelle handlinger ikke nødvendigvis er en indikasjon på legning eller kjønnsidentitet – altså at sex med noen av samme kjønn ikke er ensbetydende med en homofil identitet. Og å kalle en heterofil mannlig karakter som har sex med menn for en homofil karakter blir misvisende for karakterens egen identitet. I tillegg er dette misvisende for andre som vurderer å lese boka og blir farget av ordene som brukes i beskrivelsen av karakteren, både med hensyn til om personen vil lese boka og hvordan personen eventuelt leser den. Leseren kommer inn i boka med satte forventninger på bakgrunn av ordene som brukes til å beskrive karakteren. Når vi leser må vi kunne lytte til ordene som karakteren bruker for å beskrive seg selv for potensielt å kunne forstå hvordan karakteren identifiserer seg. Er dette en mann som har sex med menn, en homofil mann, en skeiv mann eller noe som følger komikeren Maragaret Cho sitt eksempel: «I was like, Am I gay? Am I straight? And I realized…I’m just slutty.»

Fordi identitet, seksualitet og kjønn er unikt i uttrykksmåte vil språket alltid komme til kort i sine beskrivelser. Jeg tror vi kan oppnå en bedre leseropplevelse ved å anta mindre og lese mer. Med dette kommer en utvidelse av ordforrådet og en åpenhet rundt det at ord ikke betyr det samme for alle. Vi vektlegger- og tolker gjerne ord i lys av handling. Men lesbisk ringer ulikt i folks ører ut i fra eget utgangspunkt, det samme gjør skeiv eller homo, og vi må derfor bevare en distinksjon mellom ord og handling der vi klarer å forstå ordene som karakteren bruker om seg selv som like betydningsfulle som handlinger karakteren utfører. Forfattere bruker gjerne handling for å uttrykke underliggende identitetsmarkører som karakteren ikke eksplisitt sier, men vi bør som lesere samtidig fokusere på hvordan karakteren uttrykker seg om seg selv slik at vi ikke plasserer for mye av egne oppfatninger inn i teksten. Vær oppmerksom på den som prater, hvilke ord de bruker, og følg eksempelet deres. Ikke ta i bruk bare hva du selv ser og trer nedover ørene på karakteren. Om en karakter sier en ting for så å gjøre en annen endrer ikke dette nødvendigvis karakterens selvoppfattelse – selv når det endrer leserens oppfattelse av karakteren. Det er da vi som lesere bør revurdere vår egen reaksjon ut i fra hvorvidt karakteren så langt har vist seg å være troverdig. Hvis karakteren ikke åpenbart har løyet til oss eller virker forvirret over egen situasjon, hvorfor skal vi da sette spørsmålstegn til karakterens selvoppfattelse?

Martine Næss Johansen. Pridebloggens sjef, religionshistoriker, pride-entusiast, forfatter av «Hvite jenter kan ikke synge blues« og kaffefrelst.