«Yeah, I`m gay btw»

Nei, jeg er ikke det. Jeg ville bare prøve å si det. Har aldri sagt det før

Innlegg av: Anna Nafstad. Bloggens in-house kunsthistoriker, kulturmarxist, Harry Potter-entusiast og (red: selvproklamert) ufotogene prideblogger..

Jeg står på gata ved Piccadilly Circus i London, klokka nærmer seg midnatt og utestedene har begynt å fylle seg opp. Jeg venter på en venninne utenfor en av disse barene når en guttegjeng går forbi meg. Jeg får øyekontakt med en av dem og ser med en gang at han legger mer i dette tilfeldige møte av to øyeepler enn det jeg gjør. Jeg vil bare se rundt på verden mens jeg venter, og noen ganger ser verden tilbake på meg, men jeg trenger ikke at den stopper opp. Men det er selvfølgelig akkurat det denne fyren gjør. Alle guttene stopper faktisk. De andre holder seg litt i bakgrunnen, dette har de gjort før. Jeg forsøker forgjeves å snu meg vekk, se en annen retning, reversere det lille øyeblikket vi tilsynelatende delte. Men det er for sent, skaden har skjedd. Ja, litt dramatisk er det lov å være, for det som kommer ut av munnen hans er: «Hey beautiful, what you making me for breakfast tomorrow?»

Med en sånn åpningsreplikk kan det bare gå en vei. Dette er ikke en fyr jeg ønsker å snakke med og dette er en fyr som ikke bryr seg om at jeg ikke ønsker å snakke med han, fordi han ønsker å snakke med meg. Yup, one of those…
Jeg svarer kort og unnvikende på spørsmålene og gir han mitt beste don`t talk to me, I don`t like you-blikk. Jeg er stolt av det blikket, det har vært min venn og redning i mange år. Men det biter ikke på denne fyren. Han er for opptatt av å speile seg i øynene mine til å faktisk se at jeg skyter imaginære laserstråler med blikket. Jeg burde kanskje prøvd hardere, men jeg orker bare ikke, så jeg gjør noe jeg vanligvis ikke ville gjort.
«Yeah, I`m gay btw. Just letting you know before you waste all of your best material on me».

La meg bare raskt forklare hvorfor jeg ikke liker å si det. Jeg mener i prinsippet at «Nei» burde være nok. «Takk for interessen, men nei takk». Sier jeg at jeg er homo kan det virke som om det er grunnen til at det ikke blir han og meg, og det er jo ikke tilfellet. Det samme gjelder «Jeg har kjæreste». Altså, jeg «tilhører» noen andre, du var for sent ute, sorry. Det ligger en usynlig tilleggs setning i det. Altså, hadde jeg ikke hatt kjæreste, eller hadde jeg ikke vært homo, ja, da hadde det vært annerledes! Men nei, med denne fyren (og mange andre) så handler det ikke om det. It`s not me, it`s you, basically. Menn (og kvinner) må lære at nei betyr nei. Det er ikke alle som vil ha deg og det er ikke fordi vi er homo eller opptatt.

Jeg liker for så vidt ikke å lyve heller. Jeg er ikke homo. Jeg er ikke hetero heller, men jeg er ikke homo. Følte likevel at jeg ikke trengte gi han hele livshistorien min med bi-krise etc., og hadde jeg åpnet opp for muligheten for heteroseksuelle relasjoner hadde jo hele replikken mistet sin hensikt. Og hensikten var selvsagt å få han til å slutte å lire av seg kleine replikker og gå videre.

Setningen som kom ut av meg- «I`m gay» - føltes rart på tunga. Jeg løy. Og jeg kastet prinsippene mine til side for hva jeg tenkte var en enkel utvei. Men så var det litt spennende og moro å si. «I`m gay…I`m GAY…GaY gAY GAy…I`M GAY!»… eller det var moro i ca. 30 sekunder. Etter at ordene mine hadde sunket inn ble replikkene kleinere og hele fyren generelt mye mer ivrig. Så der fikk jeg den. Karma kanskje. Jeg lurer på hvor det gikk galt. Hvor kommunikasjonen sviktet, hvordan «I`m gay» ble oversatt til «Try harder» når det reiste fra min munn til hans ører. Er dette språkproblemer mellom menn og kvinner, skeive og streite eller kanskje nordmenn og engelskmenn?

Uansett, lesson learned…”I`m not gay, I just don`t want to sleep with you”.[/vc_column_text][about about_style="style-1" about_name="Innlegg av: Anna Nafstad" about_content="Bloggens in-house kunsthistoriker, kulturmarxist, Harry Potter-entusiast og (red: selvproklamert) ufotogene prideblogger