Mattilsynet gammel

Fakta - Åpen yngelråte

Pressemelding   •   okt 14, 2010 09:36 CEST

Publisert: 13.10.2010 Sist oppdatert: 13.10.2010

 

European foulbrood (eng.) Europäische Faulbrut (ty.) Loque Européenne (fr.) Melissococcosis (lat.)

Åpen yngelråte er en svært smittsom tarmsjukdom hos bienes yngel. Sjukdommen er ikke så tapsbringende som lukket yngelråte, men kan forårsake alvorlige tap av yngel og bisamfunn.

Forekomst
Åpen yngelråte forekommer på alle kontinenter hvor det drives birøkt. Fordi birøkterne ikke anser sjukdommen som alvorlig, finnes imidlertid ingen nøyaktig oversikt over forekomsten.

I Norge har det forekommet enkelte tilfeller av sjukdommen. Siste sikre påvisning var i Akershus i 1994.

Epidemiologi
Åpen yngelråte forårsakes av bakterien Melissococcus plutonius (tidl. M. pluton). For øvrig har larver med åpen yngelråte ofte en variert mikroflora. Bacillus eurydice kan bidra til å akselerere sjukdommen. Enterococcus faecalis bidrar til den sure lukten som ofte forbindes med åpen yngelråte. Ved gamle eller langt framskredne angrep kan også den sporedannende råtebakterien Paenibacillus alvei forekomme.

Internt i bisamfunnet overføres M. plutonius med infiserte ammebier som smitter larvene når de fôrer dem. Den viktigste årsaken til smittespredning mellom bisamfunn, er birøkterens flytting av vokstavler, honning eller kubeutstyr fra infiserte til friske bisamfunn. Smitten kan også overføres med bier som røver honning fra infiserte bisamfunn. Svermer fra infiserte bisamfunn kan føre smitten med seg og bli sjuke etter at de er fanget og slått inn i en ny kube.

Resistens overfor ytre påvirkninger
Selv om bakterien ikke danner sporer, kan M. plutonius overleve i flere år på celleveggene i vokstavlene. Bakterien kan overleve i honning i opptil sju måneder og i noe lenger tid i pollen. Bakterien kan drepes ved temperaturer på knapt 100*C.

Kliniske symptomer og patogenese
Både arbeider-, dronning- og dronelarver er mottakelige for M. pluton. Larver som er yngre enn 48 timer er mest mottakelige. Larvene smittes når de får i seg kontaminert fôr. Bakterien oppformerer seg i larvens midttarm hvor den konkurrerer med larven om fôret. Bakterien forblir i tarmen og invaderer ikke larvens vev. Larver som dør av åpen yngelråte gjør det fordi de sulter i hjel.

Infiserte larver kan vise sjukdomstegn allerede etter halvannet til to døgn og dør vanligvis før cellene forsegles. De døde larvene kan ligge i forvridde stillinger. Små larver blir delvis gjennomsiktige og har ofte synlige luftrør. Store larver blir slappe og synker sammen på undersiden av cellene. De blir fløtefargede og lukter syrlig. De døde larvene tørker raskt inn til skorper som biene fjerner relativt lett. Hvis en stor andel av larvene er affisert, vil yngel-leiet få et "lappete" utseende ettersom de voksne biene fjerner sjuk/død yngel og dronningen legger nye egg i de cellene som blir ledige. Bienes evne til å oppdage og fjerne sjuk yngel er en viktig resistensmekanisme mot åpen yngelråte.

Enkelte larver dør først etter at cellene er forseglet. Mens cellelokkene over frisk yngel er konvekse, vil cellelokkene over sjuk yngel være konkave og av og til gjennombitte. Død yngel i forseglede celler er som regel slapp, slimete og sortbrun. Den slimete larvemassen er noe trådtrekkende, men likevel ikke i så utpreget grad som ved lukket yngelråte, og har en ubehagelig sur lukt. Etter hvert tørker larvemassen inn til skorper, som med litt vanskelighet, fjernes av biene. Symptomene i forseglede celler kan forveksles med lukket yngelråte.

Utviklingen av sjukdommen er kompleks, og ennå ikke klarlagt fullt ut. Sjukdommen kan utvikle seg over måneder eller år, der den svekker men ikke dreper bisamfunnet. Symptomene kan bli mer eller mindre alvorlige eller forsvinne helt. Ofte ses sesongmessige variasjoner. Symptomene er ofte tydeligst på våren og forsommeren. En mulig årsak til dette er at det på denne tiden av året som regel er mye yngel i forhold til ammebier i bisamfunnet. Dermed mottar larvene mindre fôr og sannsynligheten for infiserte larver sulter i hjel øker. Andre ganger kan larver som er infisert, men som mottar rikelig med fôr, utvikle seg til friske voksne bier. Når larvene forpupper seg, tømmer de tarmen og kontaminerer cellene med millioner av infektive bakterier. Smittepresset i kuben vil etter hvert kunne bli så høyt at en stor andel av yngelen blir infisert. Bisamfunnet vil dermed bli svekket og tilslutt dø ut.

Diagnose
Aktuelt diagnostisk prøvemateriale er tavlestykker med sjuke/døde larver. Prøvematerialet sendes til et offentlig godkjent laboratorium (Norges veterinærhøgskole). Prøvematerialet undersøkes for kliniske symptomer. Dernest foretas mikroskopisk undersøkelse av larve-materiale, fortrinnsvis tarminnhold. M. plutonius er en Gram-positiv bakterie som er kort og lansettformet. Bakterien danner ikke sporer. Bakterien måler ca. 0,5 x 1 *m og forekommer enkeltvis, i klaser eller kjeder av varierende lengde.

M. plutonius dyrkes på et spesialmedium bestående av gjærekstrakt, cysteine eller cystin, glukose eller fruktose, KH2PO4, stivelse og agar blandet ut i destillert vann. pH i mediet justeres til 6,6 med KOH. Mediet autoklaveres ved 116ºC i 20 minutter og helles i petriskåler umiddelbart før bruk. En vannløsning av larvemateriale strykes deretter ut på petriskålene. Skålene inkuberes i mikroaerofil atmosfære ved 35ºC. Små hvite kolonier med M. plutonius vil vanligvis kunne sees etter ca. 4 døgn.

Utstrykning av ferskt larvemateriale direkte på petriskåler gir stor sannsynlighet for at en får fram Enterococcus faecalis og ikke M. plutonius. For å skille de to bakteriene fra hverandre kan Bailey’s metode benyttes. Her fremstilles utstrykningspreparater av larvetarmer på objektglass. Preparatene oppbevares i ca. 3 måneder ved romtemperatur. På dette tidspunkt er E. faecalis som regel død, mens M. plutonius har overlevd og dyrking kan foretas.

Norges veterinærhøgskole arbeider for øvrig med å etablere en PCR-metode for påvisning av M. plutonius.

Differensialdiagnoser
Lukket yngelråte.

Tiltak
Åpen yngelråte er en B-sjukdom etter forskrift 19.03.1965 om fortegnelse over sjukdommer som omfattes av lov 19. desember 2003 nr. 124 om matproduksjon og mattrygghet mv. (matloven).

Aktiv overvåkning av sjukdomssituasjonen skjer ved klinisk helseundersøkelse i bigårder som skal sertifiseres, jf. forskrift 06.04.2009 om birøkt § 5.

Ved mistanke om eller tilfelle av åpen yngelråte gjelder forbud mot flytting av bier fra bigården, jf. forskrift 06.04.2009 om birøkt § 11. Mattilsynet kan for øvrig pålegge restriksjoner og gi påbud om bekjempelse.

Ved påvisning av åpen yngelråte gis normalt påbud om avlivning og destruksjon av bisamfunn med kliniske symptomer, samt at bisamfunn uten kliniske symptomer skal bygges om. I tillegg gis påbud om reingjøring og desinfeksjon, eventuelt destruksjon, av brukt bimateriell, samt omsmelting eller destruksjon av utbygde vokstavler.

I mange land brukes antibiotika for å forebygge/bekjempe åpen yngelråte. Det mest brukte antibiotikum er oxytetracycline (Terramycin®). Ulemper med behandlingen er risiko for antibiotikarester i honning og resistensutvikling hos M. plutonius.

  • Birøkterne kan forebygge åpen yngelråte ved å:
  • skifte til dronninger fra bistammer med god utrenskingsevne.
  • jevnlig skifte ut vokstavler og sende gamle vokstavler til omsmelting.
  • reingjøre kubemateriell.
  • plassere biene i områder med godt nektartrekk og god pollenforsyning.
  • fôre biene i trekkpauser.
  • unngå å fôre med honning og pollen som kan være kontaminert med M. pluton.

Litteratur:
Hansen H. og Brødsgaard C. 2000. Europæisk bipest. Tidsskrift for biavl 9/2000.
Ministry of Agriculture, Fisheries and Food. 1996. Foul brood disease of honey bees: recognition and control. Shimanuki H. 1997. Bacteria Honey Bee Pests,Predators & Diseases (Roger A. Morse and Kim Flottum Eds.) pp 35-54. A. I. Root Co., Medina Ohio.