Eidsvoll 1814

Gjenstander funnet i biljardstuen

Pressemelding   •   aug 09, 2012 12:18 CEST

Restaureringen av Eidsvollsbygningen er den mest omfattende i museets historie. Panel og andre bygningsdeler demonteres slik at man, bokstavelig talt, kommer inn til kjernen av huset. Det fører også til spennende oppdagelser og ny kunnskap om bygningshistorien. Og som i andre gamle hus kan man da finne spennende ting som har ligget skjult bak vegger eller under gulv i generasjoner.

Nylig fant man, bak et innebygd skap i Biljardstuen, et par sko, et saltkar i blått glass, noen sjakkbrikker, prismer til lysekroner, et notehefte og en instruks til Oppsynsmannen ved Eidsvollsbygningen. Og mere til. Skapet hadde fastmonterte hyller, men bak hyllene var det et hulrom som fortsatte innover i veggen bak brannmuren. Gjenstandene som ble funnet der har antageligvis falt ned fra hyllene og forsvunnet ned i hulrommet. De var dekket av støv og skitt, og lå sammen med sammenkrøllede aviser og annet rusk. 

Skoene er av svart skinn. De har tynn lærsåle og er foret med et bomullsstoff. Skoene er velbrukte, og med tida har det tynne læret blitt tørt og sprukkent. Det er lave, enkle sko som minner om det man i dag gjerne kaller ballerinasko. Slike sko var moderne på begynnelsen av 1800-tallet. Nettopp i den perioden Carsten Anker eide huset. Men hvem har eid disse skoene? Og hvordan, og når, har de havnet bak skapet i biljardstuen? Det har vi dessverre ingen svar på. Carsten Ankers kone Hedevig og datter Annette bodde i huset, men det er umulig å slå fast om skoene kan ha tilhørt noen av dem.

Sammen med skoene fant man også et saltkar av blått glass. Saltkaret var knust, og antageligvis har det falt ned fra en av hyllene i skapet med et uhell. I auksjonskatalogen etter Ankers konkurs i 1822 er det listet opp dekketøy og servise som er oppbevart i Biljardstuen, sammen med et mahogni spisebord med klaffer, og et rundt frokostbord. Dekketøyet kan ha vært oppbevart i skapene, og saltkaret kan ha vært en del av dette. Slike saltkar ble produsert på glassverkene i Hurdal og på Gjøvik de første tiårene av 1800-tallet.

Det var også nyere ting som ble funnet. Instruksen til Opsynsmanden (vaktmester) ved Eidsvollsbygningen er ikke datert, men vi vet at den første oppsynsmannen ble ansatt i 1858. (Han het Hans Haslum, og var en av Eidsvollsmennene i 1814) Det var oppsynsmann ved Eidsvollsbygningen fram til 1898, så instruksen må være fra siste halvdel av 1800-tallet. Instruksen forteller bl.a. at Eidsvollsbygningen skulle være åpen for publikum hver onsdag og søndag, fra kl 3 til kl 6, om sommeren og fra kl 1 til kl 3 om vinteren, og det var ikke lov å ta inn mer enn 12 personer om gangen.

Blant de mange tingene som ble funnet var det også et notehefte med sanger. Noen av sangene er kjærlighetsviser, og populære viser fra slutten av 1700-tallet framover, bl.a. ”For Norge, Kjæmpers Fødeland”. På første blad står det to navn: Mathilde og Janette Werner. Selv om Werner er et kjent etternavn i Eidsvoll, kjenner vi ikke til hvem de to er. Vi kjenner heller ikke til noen Werner som har hatt tilknytning til Eidsvollsbygningen i eldre tid. Noteheftet er fra 1800-tallet, men det har foreløpig ikke vært mulig å datere det mer presist. Den gang var det dyrt og vanskelig å få tak i trykte notehefter, så det var vanlig å skrive av andres noter. Dette noteheftet er skrevet av en notekyndig person, eller flere personer. Heftet er tydeligvis gjenbrukt, for når man snur det og åpner det fra andre kanten så finner man noter til kirkemusikk. Teksten til denne musikken er skrevet med en annen håndskrift. Den er eldre, og det er skrevet med gotiske bokstaver. Men hvem som har skrevet ned musikken vet vi ikke. Foreløpig er det flere spørsmål enn svar.

Som en følge av den nasjonale museumsreformen, ble Eidsvoll 1814 og Norsk Folke­museum konsolidert pr 1. jan. 2010. Både Norsk Folkemuseum og Eidsvoll 1814 har store felles interesser i grunnlovsjubileet, og dette var en viktig forutsetning for sammenslåingen. 

Eidsvoll 1814 er i dag en avdeling i Norsk Folkemuseum, men utad vil Eidsvoll 1814 fortsatt framstå som en klar og tydelig enhet med egen profil.