Rettssystemet diskriminerer faktisk fedre

Styret i F2F Hordaland har lest artikkelen (”Drar 50 mil for å være far”) som var forsideoppslaget i BA Søndag 18.03, og reagerer på måten hovedpersonens uttalelser måtte stå alene mot advokat Solbergs, til dels, kategoriske uttalelser. 

Advokaters ord blir av leserne gjerne tillagt større vekt og autoritet enn en part i en sak, og artikkelens fremstilling ble derfor skjev, til tross for at partens uttalelser fikk størst plass.

Vi savner dokumentasjon for påstandene fra advokaten, og en motvekt til de synspunktene som ukritisk ble gjengitt. 

1. Påstanden om at menn ikke diskrimineres men at dette skyldes menns manglende engasjement i barna.
2. At de sakene som havner i rettssystemet gjør delt bosted uaktuelt.
3. At delt bosted i utgangspunktet ikke er aktuelt for de minste.

F2F ønsker å understreke at disse påstandene er uttalelser som ikke har støtte i forskning, og som derfor har ekstra stort behov for å bli skikkelig belyst når de bringes frem i offentligheten.  

Påstand 1 ble grundig tilbakevist i forskning utført av UiB, basert på tingrettsdommer, hvor det kom frem et meget interessant funn når det gjelder de tilfellene hvor mor og far regnes som likeverdige omsorgspersoner.  Dette utgjorde 90 av i alt ca 250 tingrettsdommer om barnefordeling.

Det interessante var at i 80% av tilfellene, hvor man var i tvil om hvem som skulle få omsorgen, så tilfalt den mor.  Da slike saker i sterk grad er basert på skjønn, og det ikke er noen krav til vitenskapelig etterrettelighet fra sakkyndig, er veldig mye opp til dommeres og de sakkyndiges personlige preferanser. 

Det interessante er at i de tilfellene hvor saken bringes videre til lagmannsretten, så tilkjennes far omsorgen nesten like ofte som mor.  Dette ifølge forskning av Kristin Skjørten på oppdrag av Barne og likestillingsdepartementet.

Man må spørre seg om hvorfor likestillingen tilsynelatende har kommet lenger høyere opp i rettsinstansene, enn nedover i systemet.  Mye tyder på at det kun er de ekstra bemidlede og ressurssterke fedrene som har mulighet til å få gjennomslag for sin sak, da det å anke en slik sak er svært kostbart både økonomisk og på andre måter. 

Påstand 2 er meget problematisk.  Det er to forhold som, etter F2Fs erfaring, ser ut til å være spesielt  avgjørende for om en sak kommer til rettsapparatet.  Den ene er flytting og den andre er økonomisk støtte til aleneforsørgere, som faller bort ved delt bosted.  Dette er (interesse)konflikter, som ikke har med samarbeidet å gjøre, og dermed ikke gir vektige grunner for å nekte delt bosted.
Det at retten til å flytte med barna ikke er underlagt foreldreansvaret, men til dem som har barnets faste bosted, gjør at det er en gevinst i å fravriste den andre forelderen bostedskompetanse. 
Mange mødre bruker konflikt som virkemiddel for å få aleneomsorg. Mødre blir ikke straffet, i samme grad som fedre, for å skape konflikt. 

Påstand 3 er også meget problematisk.  Her har advokaten kategorisk avvist at det er aktuelt med delt bosted, uten å komme med noen begrunnelse. 

I forarbeidene til den nye barneloven, som trådte i kraft i Juli 2010, er det igjen, etter en pause siden 90 tallet, åpnet for at man kan idømme delt bosted.  Riktignok er det en formulering, i forarbeidene til loven, som sier at det for barn under 7 år, i utgangspunktet ikke anbefales å idømme delt bosted. Dette er begrunnet med at det angivelig er manglende forskning på effektene av delt bosted for denne gruppen.  Det er altså ingen klar forskning som avviser delt bosted, men kun ”manglende forskningsmateriale” for barn under 7 år.

Hittil har likevel delt bosted vært idømt to ganger, hvor et av barna var 3 år gammelt i det ene tilfellet.

Det skal i denne sammenhengen understrekes at det finnes amerikansk forskning,  (f.eks Kelly & Lamb 2000) som viser at god tilknytning til begge foreldre er viktigere enn å ha en base.  En annen forsker, Dr. Warshak (2000), oppsummerer:

"...blanket restrictions requiring young children to spend every night with the same parent after divorce are inconsistent with current knowledge about the needs and capacities of young children and their parents, and that the practice of discouraging overnight contact cannot be supported by appeals to theory, research, clinical experience, common experience, or common sense."

Denne forskningen, som må sees på som en klar støtte til delt bosted, har norske lovgivere valgt å se bort fra.  Det finnes liten eller ingen forskning som støtter det motsatte. Et poeng er også at delt bosted ikke trenger å bety at begge foreldre har like mye samvær.  Det er derfor fullt mulig å ha delt bosted og å tilpasse samværet etter de faktiske behovene til barnet, snarere enn å avskjære den ene forelderen fra å ha et likeverdig forelderskap.