Fjerning av lekser spiller ingen rolle

Målet med en leksefri skole er en mer effektiv undervisning, frigjøring av tid til andre aktiviteter, reduksjon av sosiale forskjeller, bedre tilpasning av nivå, mindre krangling i familien, økt motivasjon og læringsglede for eleven. Dette høres jo rimelig fantastisk ut, men er det mulig å få til alt dette, kun med kutting av lekser? Overskriften er satt på spissen, men basert på min erfaring som privatunderviser tror jeg nok at dette tiltaket vil ha mindre effekt enn man håper på.

Å fjerne leksene uten å tilføre mer skoletid kan bidra til en bedre kvalitet på undervisningen av to grunner; lærerne får bedre tid og lærerne får dårligere tid. Bedre tid til forberedelser av undervisning når utvelging og retting av lekser ikke lenger er nødvendig, og dårligere tid til å komme gjennom pensum fordi alt må få plass i den allerede tettpakkede timeplanen. Er det mulig å gjennomføre dagens læreplaner innenfor skoledagens avmålte tid? Forhåpentligvis er det enkle svaret på dette spørsmålet; nei. Dersom dette hadde vært mulig, måtte det ha betydd at oppgavene man fikk i lekser ikke hadde noen reell funksjon. Selv om jeg vet at mange barn i sin mørkeste leksestund kan føle at lærere kun deler ut lekser for å plage dem etter skoletid, er alle leksene jeg har sett svært velmenende og lærerne likeså. Man kan selvfølgelig gå raskere gjennom pensum enn det man gjør i dag, men det er til liten nytte hvis barna ikke lærer raskere. For at dette skal fungere må elevene lære mer og raskere enn det de gjør i dag. Jeg skal ikke si at jeg har en løsning på denne gåten, men jeg vil peke på Einsteins utsagn om at definisjonen på galskap er å gjøre det samme om og om igjen og forvente et annet resultat. Med andre ord, vi må tenke nytt!

Å gjøre om leksene til skolearbeid er den andre, og mest foreslåtte metoden. For elevene som får et visst utbytte av den normale undervisningen, kan det være veldig hjelpsomt å kunne løse oppgaver med tilgang på kyndig veiledning. Men hva med alle de andre? For dem vil det kanskje bli mer av det som allerede ikke fungerer. For elevene som ligger langt foran gjennomsnittet vil mer obligatorisk skoletid kunne føre til et enda større gap. Noe av gløden for kunnskap avtar dersom undervisningen bare handler om det man allerede har vært gjennom på egenhånd. Det vil nødvendigvis ikke hjelpe alle elevene som er svakere enn gjennomsnittet heller. Elevene i denne kategorien er en variert stim som vanskelig kan fanges opp med samme nett. Noen elever har lærere som ikke treffer dem helt. Det spørs om mer tid sammen med den samme læreren vil ha ønsket effekt. Andre elever blir veldig distrahert eller utilpass av klasseromssituasjonen og har derfor behov for å sitte alene dersom de skal tilegne seg kunnskap effektivt.

Dersom leksetiden i stedet hadde vært frivillig, ville sannsynligheten vært større for at de som deltok også fikk noe positivt ut av det. Det hadde dessverre også vært sannsynlig at mange av de som trengte det mest, hadde droppet det. Ettersom Golden Academy også jobber med leksehjelp på skoler, er det en problemstilling vi ofte jobber med i møte med skoleledelse og lærere.

I sammenheng med ønsket om mer effektiv læring trekkes det også frem at lekser er lite tilpasset den enkelte elev. Dette stemmer i stor grad med leksene jeg har fått og sett gjennom årene, men hvordan skal dette forbedres ved å fjerne leksene? Skal det gjøres i klasserommet med tretti elever? Flere av mine elever har vært søsken, og derfor hatt undervisning samtidig selv om de er på litt ulike nivåer. Jeg må innrømme at dette til tider kan være ganske utfordrende, så all ære til den læreren som klarer å skreddersy undervisning for tretti stykker samtidig!

Utover mer effektiv læring er ønsket også en reduksjon av konfliktnivået i familien. Åpenbart vil begge løsningene resultere i mindre krangling om hjemmelekser ettersom man ikke lenger har hjemmelekser, men hva med alt som faller utenfor det som tradisjonelt sees på som hjemmelekser? Øving til prøver, jobbing med prosjekter og fremføringer er frivillig, men nødvendig for gode resultater. Hvis man allerede har problemer med å få poden til å gjøre lekser som er påkrevd fra læreren, hvordan skal man overbevise om at det må øves mer til prøve eller fremføring hvor innsatsen er mer frivillig?

Her kommer også spørsmålet om utjevning av sosiale forskjeller inn. Først og fremst må jeg røpe at kun en liten del av vår virksomhet retter seg mot leksehjelp for privatpersoner, uten at jeg skal snakke på vegne av de andre i bransjen. Dette kommer kanskje som et sjokk for mange, spesielt for Linn-Elise Mehlen i Rød Ungdom som snakker om lekser som pengemaskineri for oss og alle andre i bransjen. Vi har leksehjelp som er gratis for elever i samarbeid med skoler, offentlige etater og private stiftelser, men svært lite av forespørslene vi får inn fra det private markedet er rettet mot lekser. Vi setter for det meste opp vår egen undervisning basert på ønsker fra eleven selv i emner vedkommende er svak i, ønsker å lære mer om eller skal ha prøve eller eksamen i. Dette er altså et behov som oppstår i tillegg til eventuelle lekser og som ikke nødvendigvis vil forsvinne med mindre man også kutter i andre evalueringer og eksamener.

Dette mener jeg peker på at det er noe mer enn bare leksene som må tas tak i dersom elevene skal få dekket alle sine pedagogiske behov innenfor rammen av den offentlige skole. Det er mulig at en endring av lekseregimet vil innebære en forbedring, men jeg mener at effekten kun vil være en liten del av det store bildet. Selv om justering av lekser kanskje ikke er svaret alene, er spørsmålet fortsatt like riktig og viktig; hvordan skal vi få til en mer effektiv undervisning, redusere sosiale forskjeller, tilpasse nivået bedre og øke motivasjon og læringsglede for eleven?

Thea Charlotte Andersen, daglig leder