Hjelp ditt engstelige barn

Å være foreldre til et engstelig barn kan være en berg-og-dal-bane. Engstelige barn er ofte omtenksomme og hensynsfulle, men de kan også være slitsomme og stille ekstra krav til foreldrenes tid og følelser. Slekt og venner ser ofte ikke hvor vanskelig både barnet og familien har det. Når det virker som om barnet til stadighet går rundt og er redd for noe, og ikke greier å nyte det livet har å by, vil de fleste foreldre fortvilt forsøke å hjelpe. Da er det lett å forstå hvor frustrerende det er når ingenting synes å nytte. Noen ganger virker det som om forsøkene på å hjelpe bare gjør vondt verre i det lange løp, og siden de fleste har en oppfatning om at barn vil «vokse det av seg», er det mange familier som sliter lenge før de finner ut at noe kan gjøres.

Hvor vanlige er angstproblemer?
Såkalte angstlidelser er den vanligste typen av psy­kiske problemer hos barn og unge. Anslagsvis ett av ti barn oppfyller kriteriene for det som i fagterminologien kalles en angstlidelse. De enkelte lidelsene varierer noe mellom aldersgruppene. Angst for atskillelse fra omsorgspersonen er mest vanlig hos de aller yngste, mens sosial angst er vanligere lenger oppe i aldersgruppene.

Det er interessant at selv om angstlidelser er så vanlige i livet generelt, er de ikke det vanligste problemet å finne i psykisk helsevern for barn og unge. Der vil man overveiende finne barn med aggressiv atferd, oppmerksomhetsforstyrrelser, spise­forstyrrelser eller suicidale tendenser. Det ser ut til at selv om angst er vanlig hos barn, tenker de færreste foreldre på at barnet deres kan trenge profesjonell hjelp for sin angst. De tenker kanskje at det rett og slett dreier seg om en del av barnets personlighet, og at det ikke er noe de kan gjøre. Det kan også tenkes at angsten ikke affiserer foreldre og lærere så mye som de andre nevnte problemene, og at de derfor ikke forstår hvor plaget barnet faktisk er. Mange behandlingssteder er mer rustet for og vant til å arbeide med aggresjonsproblemer enn med angst. Følgelig kan foreldre ofte komme til å føle at de lager «stor ståhei for ingenting» og kvier seg for å søke hjelp.

Når blir angsten et problem?
Hvordan kan du se om barnet er «unormalt» engstelig? Svaret er enkelt: Det kan du ikke se! Det fins ikke noe som kan kalles «unormal frykt». All frykt er normal – men hos noen er den rett og slett mer intens eller mer omfattende enn hos andre. Også tilfeller som ved første blikk kan virke merkelige, som når et barn ustanselig må vaske seg på grunn av bakterieangst, kan ganske enkelt ses på som en normal frykt som er blitt for ekstrem. De fleste mennesker er jo litt redde for bakterier – bare spør deg selv om du ville spise middag fra hundeskåla! Vi kan derfor si at barn med angstproblemer har normale bekymringer som har blitt ekstreme og mer gjennomgripende enn hos andre barn.

Det er bedre å tenke over om angsten er et problem for barnet selv. Står den i veien for eller skaper vanskeligheter for barnet? Det kan dreie seg om vanskeligheter av mange slag. Det kan for eksempel være at barnet blir oppskaket og fortvilt. Eller at det hindres i å gjøre ting det liker, eller i å få venner. Også skolearbeidet eller idrettsaktiviteter kan påvirkes.

Poenget er altså: Hvis angsten er så sterk at den får negative følger i barnets liv, vil barnet ha god nytte av å lære hvordan den kan overvinnes.

Vil barnet bli helt kvitt all angst?
En person helt uten angst ville få det vanskelig i livet! Angst er en normal følelse som hjelper oss til å prestere det beste vi kan etter våre evner, og som beskytter oss i farlige situasjoner. Målet med programmet i boken er å få angsten ned til et nivå der den er under kontroll. Vi ønsker at barn skal bli i stand til å håndtere angsten slik at den kan ha positive virkninger, slik som når en er «i helspenn» før en viktig kamp, men uten de negative virkningene, som å unngå situasjoner som ellers kunne være hyggelige. 

Utdrag fra boken Hjelp ditt engstelige barn av Ronald M. Rapee