Vinterkonferanse til ettertanke

I begynnelsen av mars arrangerte Avdeling for økonomi- og ledelsesfag på Campus Rena sin årlige Vinterkonferanse, denne gang med tittelen «Når noe går galt». Det ble en konferanse til ettertanke.

Den årlige Vinterkonferansen arrangeres i et samarbeid mellom Høgskolen i Hedmark, Fagforbundet og INTERREG, og inngår i det populære masterstudiet i offentlig ledelse og styring (MPA) på Campus Rena.

Årets konferanse handlet om risiko, sikkerhet og ansvar, og samlet om lag 200 deltakere. Samfunnet hjemsøkes jevnlig av kriser. Verken den sosiale, institusjonelle, naturlige eller teknologiske virkeligheten er slik skrudd sammen at kriser kan unngås. Derfor er krisehåndtering en viktig ferdighet. God krisehåndtering kan i beste fall redde liv, eller mer prosaisk, en organisasjons omdømme. 

Selv om kriser ikke er til unngå kan vi redusere antallet og omfanget av dem. Derfor må vi lære av kriser. Lære slik at vi kan forebygge. Lære slik at usikkerhet kan omgjøres til kjente sannsynligheter (risiko), der det er mulig. Lære å se forskjell på risiko og usikkerhet slik at vi som samfunn ikke går i den fellen at vi tror har vi full kontroll.

Høgskolen i Hedmark, Campus Rena sin vinterkonferanse samlet flere topp innledere som angrep disse og flere andre tema fra ulike innfallsvinkler. ( Se programmet for konferansen her )

Finanssektorens mageplask 
Et spennende innlegg sto masterstudent og forskningsassistent Ingrid Hjertaker for. Hun belyste hvordan finansnæringens tro på at risiko er noe som kan måles, tallfestes og modelleres bidro til finanskrisen i 2008.

-Finanssektoren bruker enormt med ressurser på risikostyring, både i form av teknologiske virkemidler og engasjering av de beste hodene. Allikevel fikk vi den største krisen siden 30-tallet, en krise det så langt har kostet 14 000 milliarder dollar å rydde opp i, sa Hjertaker.  

Overdreven tro 
-Bransjen har vært preget av en overdreven tro på at all risiko kan kvantifiseres og tallfestes i modeller for kredittrisiko, markedsrisiko, operasjonell risiko og systemrisiko, såkalte Value-at-Risk-modeller. To fenomener fulgte i kjølvannet; verdipapirisering og derivat, forklarte Hjertaker.

-Verdipapirisering innebærer at banken ikke lenger sitter på lånet ditt, men videreselger det til andre investorer, gjerne pakket sammen med andre boliglån i såkalte strukturerte gjeldsprodukter. Da blir det større avstand mellom kredittbeslutning og risiko, og skaper mye mindre oversiktlige koblinger i finanssystemet. Derivat er en kontrakt om verdien for underliggende aktiva, f.eks en kornbonde som er redd for at prisen på havre skal gå ned om et år og som derfor søker å inngå en kontrakt som sikrer god pris i dag for morgendagens avling. En kontraktspartner tror kanskje prisen på havre vil stige. Risiko kan således kjøpes og selges som en helt vanlig vare, forklarer Hjertaker.

 Free money 

-Problemet med dette systemet er at lånebeslutningen blir fullstendig frikoblet fra risikoen. Dermed blir etterspørselen etter produktet langt større enn tilbudet – «free money». Organene som skulle føre tilsyn med bankene lot dem redusere sine kapitalbuffere fordi de jo drev med sofistikert, kvantitativ risikostyring. Alle kvalitative skjønnsvurderinger ble tilsidesatt – alle fikk lån enten du var direktør eller uteligger. Modeller med verdipapirisering og derivat førte til nye og tettere koblinger mellom ulike makeder, og bobla fikk vokse seg stor og stygg.

 Krisen i Europa 

-Det blir en pervers logikk når en baserer seg utelukkende på kvantifisering av risiko, mener Hjertaker. Gjeldskrisen i Europa har blitt vanskeligere å løse som følge av verdipapiriseringen og derivat, siden flere kreditorer ikke lenger har sitt eget skinn utsatt i handelen og således kan la seg styre av andre insentiver.

-Risikostyring etter denne modellen har således ledet til økt sårbarhet! Man må være forsiktig med bruk av modeller, og ikke se seg blind på forsøk på å regne ut risiko, men heller bruke hodet til å redusere den, råder Hjertaker.