Fire spørsmål og svar om eierskap

Med eierskap og verdiskapning som ekspertise, mener Erik W. Jakobsen at det må strukturendringer til for å unngå at utfordringene med utenlandsk eierskap blir for store.

1. Hvilke endringer skjer i norsk eierskap?
Det har skjedd en kraftig dreining i eierskap i Norge de siste ti årene. Utenlandsk eierskap blir blant annet mer og mer vanlig. Hvis du ser på antall bedrifter, er det fortsatt norske privatpersoner som dominerer, men det skyldes at norsk næringsliv består av mange småbedrifter. Hvis du måler samlet kapitalverdi og verdiskapning er utenlandske eiere den største eiertypen i norsk næringsliv.

En annen sterk trend som vi har sett de siste 10-15 årene, er at eierskap profesjonaliseres. Det innebærer hyppigere eierskifter og en profesjonalisering av selve eierrollen. Det vil også si at det er mindre dårlig eierskap i dag enn før.

2. Hva innebærer egentlig eierskap?
Det å være eier handler om å skape verdier og øke verdiene i de selskapene man har eierskap i: ulike bedrifter har ulike behov. En relativt nystartet bedrift vil mangle mange helt kritiske ressurser, og dermed ha behov for eiere som kan tilføre disse ressursene. Et stort børsnotert selskap vil derimot normalt ha en komplett ressursbase. Det betyr at de kan eies og styres på en helt annen måte. Godt eierskap er dermed et relativt begrep.

Jeg synes fasetenkningen til private equity-selskaper derfor er veldig fornuftig. Likevel har det blitt misforstått ganske mye og mange ser på det som et uttrykk for kortsiktighet. Det kan det selvfølgelig være i enkelte tilfeller. Likevel er tanken at et venture-selskap eller et aktivt eierfond har ressurser som gjør at de kan tilføre ressurser i en bestemt fase av en bedrifts liv. Deretter kan de overføre eierskapet til andre som har spesialisert seg på en senere fase i bedriftens utvikling. Dette kaller vi stafettpinneprinsippet i boken «Hvem eier Norge?».

3. Er det ønskelig for norsk næringsliv at vi får utenlandske eiere?
Helt klart. Men det kommer veldig an på hva slags motiver man har med eierskapet. Mange er negative til utenlandsk eierskap fordi de er redd for at utlendinger vil legge ned eller flytte arbeidsplasser og kompetanse ut av landet. Et mye vanligere motiv er at utenlandske eiere kjøper opp norske bedrifter, for eksempel teknologibedrifter, som har en eller annen form for unike ressurser. Så kan man som utenlandsk eier tilføre komplementære ressurser som gjør at bedriftene kan bli mye mer verdifulle og øke sitt inntektspotensial.

4. Hva er de store utfordringene for Norge med tanke på utenlandsk eierskap?
I en internasjonal kontekst tror jeg faren er hvis beslutningsmyndighet og kompetanse flyttes ut av landet. Faren for dette er størst når bedriften ikke er integrert i et konkurransedyktig næringsmiljø, altså hvis den har få røtter i Norge. Løsningen er altså at næringsutviklingen i størst mulig grad bør handle om å utvikle sterke klynger og røtter i Norge. De næringene som er store og sterke er kjennetegnet ved stor regional spesialisering og noen geografiske tyngdepunkt, med tette koblinger internt i klyngene, men også globale nettverk. Maritim og offshore- næringene er åpenbart kjennetegnet ved det. Dette er helt klart de to områdene hvor Norge har den sterkeste globale posisjonen og hvor faren for utflytting er minst.

Det ville være veldig bekymringsfullt hvis de virkelig store selskapene som Telenor og Statoil skulle bli solgt til internasjonale selskap, med tanke på utflytting av beslutninger, kompetanse og kunnskap. For begge disse er trolig statlig kontroll fornuftig. Et viktig poeng er at staten er en passiv eier, og ikke voldsomt kompetent. Det statlige eierskapet er først og fremst viktig for å sikre nasjonal kontroll.