​ Det er ikke plast alt som glimrer

Det er fortsatt betydelige kunnskapshull rundt spredningen – og effektene – av mikroplast. Den antatte gummi – eller plastkulen som ble funnet i en reke på Sotra, viste seg i laboratorieundersøkelser hos Norsk institutt for vannforskning (NIVA) å være av organisk materiale.

Plastforurensning er for alvor satt på agendaen den seneste tiden. Fra de første funnene av plast i magen til norsk torsk og havhester, via debatt om kosmetikk og kunstgress til plastposeavgifter og bildekkslitasje; kunnskapen om kildene til – og effektene av - mikroplast i havet er begrenset.

>> Les også: 9 av 10 havhester har plast i magen

Ikke plast

Disse kunnskapshullene jobber NIVA hardt for å tette. Da NRK Hordaland brakte nyhetssaken om Bjarne Fosse, som under et rekemåltid fant det som ble antatt å være en plastbit eller gummikule i en reke, var NIVA-forsker Bjørnar Beylich ikke sen med å slå på tråden til Fosse for å få den til analyse på NIVAs laboratorium i Oslo.

- Jeg undersøkte reka med en lupe og tok ut den antatte gummikula, ved nærmere ettersyn er det tydelig at dette ikke er hverken gummi eller plast; det er noe organisk, sier Beylich.

Beylich påpeker at det er helt tydelig at fremmedlegemet har blitt presset inn i reka fra utsiden.

- Jeg fant også en bit av en reke; antagelig et bein eller rostrum, dypt inne i reka bak den svarte klumpen, sier Beylich.

Bjørnar Beylich, overingeniør i NIVA, studerer det organiske materialet i NIVAs laboratorium (Foto: Harald B. Borchgrevink, NIVA).

Kunnskapsbasert praksis

NIVAs forskningssjef for vann og miljøgifter, Bert van Bavel, påpeker at samtidig som unødig bruk av plast(baserte)produkter bør begrenses, er det viktig at antagelser ikke får være styrende for beslutninger - men at avgjørelser er basert på kunnskap.

- Det er viktig at man forsterker kunnskapen om kilder, spredning og miljøeffekter av plast, sier van Bavel.

Til venstre den antatte gummikulen, som viste seg å være organisk materiale. Til høyre et ytterligere fremmedlegeme fra reken, trolig et bein eller rostrum. (Begge foto: Bjørnar Beylich, NIVA).

Fingeravtrykk av plast

Selv om denne antagelsen kunne avkreftes uten høyteknologisk utstyr, vil NIVA også kunne identifisere mer ukjente objekter – samt opphavet til disse – ved hjelp av en såkalt Infrarød spektroskopi.

- Med infrarød spektroskopi skanner man det ukjente objektet man har – som man for eksempel mistenker er mikroplast – for å få et «fingeravtrykk» av strukturen til stoffet, forklarer NIVA-forsker Inger Lise Nerland Bråte.

Deretter søker man opp dette «fingeravtrykket» mot en referanse-database med kjente stoffer, og finner ut hvilket stoff man har med å gjøre.

- Verktøyet sørger for nettopp en kunnskapsbasert mikroplastforskning hvor man også har mulighet ikke bare til å se om objektet er plast/ikke plast, men også hva slags type plast det er – og dermed mulige kilder til denne plastforsøplingen, sier Nerland Bråte.

>> Les mer: Mikroplast fra bildekk - hva havner egentlig i havet?