Mitt beste Pride minne? Hva mener du?

Her på bloggen oppfordrer vi folk til å skrive om sitt beste Pride-minne. Festivalen nærmer seg og det er hyggelig å mimre tilbake til tidligere opplevelser, festene man dro på, menneskene man ble kjent med, eventuelt menneskene man hooka opp med (uten å bli spesielt godt kjent). Så derfor tenkte jeg å dele mitt beste Pride minne.

Innlegg av: Anna Nafstad. Bloggens in-house kunsthistoriker, kulturmarxist, Harry Potter-entusiast og (red: selvproklamert) ufotogene prideblogger.

Ja, mitt beste Pride minne… Den sørgelige sannhet er at jeg egentlig ikke har så mange ordentlig gode pride minner. Jeg har ofte gått i paraden, men jeg har ikke vært der som en stolt skeiv person. Dette er hovedsakelig fordi jeg ikke oppfattet meg selv som skeiv før relativt sent i livet, og fordi da jeg først begynte å tenke på meg selv som skeiv, følte jeg meg veldig utenfor i det jeg i hodet mitt så på som det skeive miljøet der alle kjente alle og takhøyden var milevis hvis man først kom seg gjennom den smale døra.

Da jeg i år meldte meg som frivillig til å jobbe med Pride-festivalen kjente jeg ingen. Minnene de andre snakket om kunne jeg ikke relatere til. Jeg hadde ikke hørt om noen av menneskene som ble referert til, hadde ikke vært på noen av festene og hadde ihvertfall ikke hatt festivalen som arena til å finne meg en heit dame for en kveld. Basically, det var ingen spesielle minner. Jeg var den streiteste skeive personen som hadde satt sin fot på LLH sine kontorer. Slik føltes det hvertfall. Jeg innbilte meg at folk så på meg og lurte på hva jeg gjorde det, og de som hilste på meg gjorde det med høflig skepsis.

Da jeg ikke kunne grave frem et godt Pride-minne til dere tenkte jag at jeg kunne utvide til et skeivt minne, litt mer generelt. Men selv om jeg har deltatt på flere «skeive» arrangementer av typen debatter og foredrag, har jeg stort sett sittet alene og følt meg som en turist i et fremmed land der jeg ikke kan språket og ingen er villige til å hjelpe meg på engelsk. Ikke at jeg hadde turt å gå bort til noen å spørre. Følte meg alltid som den nye jenta i klassen som sitter alene i kantina mens the cool kids danser på bordet typ Fame (ja, det er sånn the cool kids er i hodet mitt).

Tidligere i år dro jeg på et foredrag om Skeivt arkiv (som er en del av Universitetsbiblioteket i Bergen). Jeg var en av de første som var der, fant meg et bord litt til siden og dro frem notatblokka. Det fylte seg etter hvert opp og et par eldre menn spurte om de kunne dele bord med meg, noe jeg (over)entusiastisk gikk med på. Det første de spør meg om er om jeg er journalist. Det kan selvsagt ha vært notisboka mi, men det var tydelig at jeg skilte meg ut som en sår tommel, notisbok eller ei. Vi småsnakket litt, men det var vanskelig å følge samtalen da de snakket til meg som om jeg kjente de samme personene som de gjorde. Hvorfor jeg skulle ha kjennskap til menn som er dobbelt så gamle som meg, spurte de seg ikke om, bare fortsatte å namedroppe med største selvfølgelighet. Under foredraget, som føltes mer som et cafebesøk med en stor vennegjeng (og meg da), ble det kun brukt fornavn på alle de gamle homoene det var snakk om og jeg som sitter der relativt ung og helt ny, klarte ikke følge diskusjonen i det hele tatt. Sorry ass, jeg var et barn da dette skjedde. Jeg kjenner ikke disse menneskene. Og hvis ikke dere presenterer dem ved fult navn og forteller hva de bidro med, så har jeg ikke mulighet til å bli kjent med dem heller.

Spørrerundene etter hver skeive debatt føltes også alltid ekskluderende. Alle kjenner alle, ihvertfall føles det sånn for meg. De sitter i grupper og vedkommende som sender rundt mikrofonen for at folk kan stille spørsmål i plenum, er på fornavn med alle. Disse menneskene har snakket om dette før, og barneskoleregelen med «Ingen dumme spørsmål» føles ugyldig her. Kanskje dere allerede har snakket ferdig om det jeg lurer på, meget mulig dette da det ofte har blitt referert til tidligere diskusjoner som jeg ikke har deltatt i.

Jeg håper derfor at årets festival skal gi meg noen ordentlige gode minner. Det har den for så vidt allerede gjort, men jeg håper på flere. Og jeg håper at den lille Alice i eventyrland døra kan bli litt bredere, some of us have hips!

Innlegg av: Anna Nafstad. Bloggens in-house kunsthistoriker, kulturmarxist, Harry Potter-entusiast og (red: selvproklamert) ufotogene prideblogger.