Fem myter om PR-bransjen

PR-bransjen har i år blitt en av de mest omdiskuterte og myteomspunne bransjene i Norge, og både media og bransjen selv har bidratt til at «folk flest» ikke sitter med et positivt inntrykk av hva vi egentlig bidrar med. Men er det slik at de fleste av oss driver med hemmelighetskremmeri, hvisker i gangene på Stortinget og er «agenter» som presser journalister til å skrive om det vi vil?

«Alle som jobber i PR-bransjen er eks-politikere»
I disse dager skapes det et inntrykk av at PR-byråene flyr lavt over Stortinget og regjeringslokalene for å snappe til seg en strøm av statsråder, statssekretærer og avgående stortingspolitikere. Noen dyktige politikere vil helt klart få seg en jobb inn PR, men det er nok grenser for hvor mange bransjen egentlig trenger. I følge Kommunikasjonsforeningens tall er det kun 14 prosent av medlemmene som jobber med lobbyisme og påvirkning daglig. I stedet er det internkommunikasjon, mediehåndtering, web og sosiale medier og strategiske kommunikasjonsplaner som er de vanligste arbeidsoppgavene. Her i PR-operatørene er andelen ansatte med erfaring som stortingspolitikere, statssekretærer og statsråder null. For å være ærlig savner vi det ikke så mye heller. For vi jobber med markeds-PR.

«PR-bransjen er lukket»
Det er riktig at noen PR-byråer er svært opptatt av å holde sine kundelister for seg selv. Det er også noen som ikke er det. PR-operatørene har bevisst satset mye tid og ressurser på våre nettsider for å være åpen om hva vi gjøre og også hvem vi jobber for. Vi er stolte over jobben vi gjør og deler gjerne. For oss er det viktig å være åpne, men samtidig er det slik at andre deler av PR-bransjen ikke har samme forutsetninger for deling og åpenhet som oss. PR-bransjen har som de fleste andre bransjer  stor spennvidde, og oppgavene vi løser for kundene våre er svært forskjellige. Innen markeds-PR er det både i byrået og kundens interesse å vise åpenhet, men innenfor finansiell kommunikasjon, krisehåndtering og lobbying er det ofte lover, regler og konkurransehensyn som setter restriksjoner for hva man kan dele og ikke. Slik det også er i andre bransjer.

«PR-bransjen er et demokratisk problem»
Kritikerne er opptatt av at bransjen gjør at de som har mest penger får de beste rådene og dermed størst gjennomslag selv om det er andre som objektivt sett fortjener det. Det er ikke til å stikke under en stol at de med flest ressurser kan oppnå en fordel ovenfor andre – enten de bruker pengene på konsulenter, advokater, rådgivere eller andre. Samtidig er det ikke automatisk slik at de med mest penger alltid vinner. Ja-siden i EU-kampen hadde for eksempel større ressurser til sin disposisjon enn Nei-siden uten at det påvirket utfallet. Det er også slik at store organisasjoner som LO og NHO eller bedrifter som Statoil har mange som jobber med kommunikasjon internt. De trenger i mindre grad hjelp fra PR-byråer. Det er ofte bedrifter og organisasjoner som mangler intern PR-kunnskap som bruker byråene. Slik hjelper ofte PR-bransjen de litt mindre frem i lyset.

 «Det offentlige kaster bort penger på kommunikasjonsrådgivere og PR-byråer»
Kommunikasjon er et fag, og det er en selvfølge at bedrifter og det offentlige har profesjonelle medarbeidere innen fagområder som økonomi, it, juss og så videre. Derfor bør de også ha fagpersoner innen kommunikasjonsfaget. Det offentlige kan spare penger ved å bli bedre til å kommunisere med sine kunder og brukere. Det at for eksempel Skattedirektoratet har investert i en nettside som er oversiktlig, enkel å forstå og som gir svar på det meste vi lurer på er et resultat av effektiv bruk av kommunikasjon.

«Alle som jobber i PR stemmer Venstre»
Det er en myte at alle som jobber med PR stemmer Venstre, men det er ingen tvil om at frekvensen av Venstrefolk er høy i bransjen. Det viser vel også at kommunikasjon kan ha sine begrensninger – med så mange støttespillere med kommunikasjonskompetanse burde Venstre ha vært et vesentlig større parti.