Den siste utpost

For gruvesamfunnet på Svalbard kjemper for livet. Kullprisene er elendige og fremtiden usikker for gruveindustrien som er den økonomiske grunnsteinen i det arktiske samfunnet.

Tekst og foto: Nils Olav Mevatne

Store Norske Spitsbergen Kullkompani har drevet kullutvinning på Svalbard siden 1916, og det første kullet ble hentet ut mot slutten av 1800-tallet. Dypt inne i de rike fjellene har mennesker jobbet som flittige maur i over hundre år, og trosset kulde, det porøse fjellet og alle farene som venter.

65 millioner år
For å komme inn til utvinningsområdet i Gruve 7 kjører man først fem kilometer gjennom lange tunnelganger som går langt under en vakker isbre, og deretter går man hundrevis av meter gjennom ganger hvor takhøyden blir stadig lavere. I arbeidsområdet er takhøyden så lav at man må sitte på huk eller krype på knærne i støvet fra det 65 millioner år gamle kullet. Store Norske er verdens nordligste kullgruveselskap og driver næring i et område hvor det kan virke naturstridig, men årlig utvinnes hele 70 000 tonn kull fra Gruve 7.

Nordavinden kommer direkte fra Nordpolen, krysser ishavet og isbreene på Svalbard, før den kaster kjølige gufs nedover dalsøkkene og bidrar til at Svalbard store deler av året er et eventyrlandskap dekket av snø og is. I flere århundrer var det en prestasjon å overleve i dette klimaet, men i dag er Longyearbyen et tettsted med et yrende folkeliv. Mennesket har tilpasset seg et liv i villmarken, for dette er ikke som en fjelltur på Hardangervidda. Med en gang du går ut fra byen kreves bevæpning med grovkalibret rifle og signalpistol for beskyttelse mot isbjørn. Værforholdene er svært uforutsigbare og ekstremvær stiller befolkningen overfor helt unike utfordringer.

Hjørnesteinsbedrift
– Jeg vokste opp i Longyearbyen på 70-tallet. Da var Store Norske som Gud og Jesus, for de styrte alt, forteller Bent Jakobsen.

Jakobsen er 44 år, født og oppvokst på Svalbard og har jobbet med gruvedrift i ni år.

Det de ansatte trengte til heimen ordnet vaktmesteren til Store Norske, alle kjente alle og det var et trygt småsamfunn. Siden da har Longyearbyen vokst til over 2000 innbyggere og fått sitt eget universitet.

– Jeg kjører blant annet kuttmaskinen som er en enormt kraftig maskin på mellom 50 og 60 tonn, forteller Jakobsen.

– Det er trangt inne i gruven, og jeg sitter like ved maskinen og styrer den med et kontrollpanel, fortsetter han.

Du skal vite at du trykker på de rette knappene når du jobber her, for du kan bli klemt i hjel på et sekund. Det skal sitte i fingerspissene og du kan ikke tillate deg å trykke feil når du sitter like ved siden av maskinen.

Maskinen er en massiv jernklump som tåler en støyt, for i noen tilfeller raser det ned massive steinblokker slik at arbeiderne må sprenge maskinen løs. Den er så kraftig at den tåler noen dynamittsalver, mens steinblokkene rundt den blir sprengt i stykker.

Les resten av artikkelen i aprilnummeret av Sorgenfri.