Et hesteliv

Det nytter ikke å være pinglete når du skal herske over noen som er større enn deg. Bare spør ponnijentene i Trondheim Rideklubb. 

Tekst: Ine Espevik Larsen

Foto: Mari Vold

 Celine Opdal (14) bruker fort fire-fem timer daglig i stallen. I tillegg til å ri, er det kosting av møkk, vasking og fôring som står på tapetet. Da blir det lite tid til annet.

– Det blir lite tid til venner, når jeg ikke er i stallen må jeg gjøre lekser. Men det går fint, jeg har valgt det selv, fordi jeg ønsker å satse, forteller 14-åringen fra hesteryggen til den irske ponnien Kalahari Flame. Ambisjonene skal det ikke stå på.

– Drømmen er å bli med på landslaget, komme til OL og bli verdenskjent, sier Celine uten å nøle.

Stor investering

I juni i fjor hadde ridesenteret på Bratsberg endelig klar ny utebane. En av de viktigste drivkreftene bak den heter Leif Lihaug, som har jobbet kontinuerlig med prosjektet siden høsten 2012. I motsetning til de andre banene i området har denne kvartssand hentet fra en innsjø i Danmark.

– Det som er spesielt med denne sanden er at den er veldig hard. Vanlig sand blir fort knust under vekten av hestene, forklarer Lihaug. Mens annen sand må skiftes omtrent hvert tredje år, anslås denne å vare opptil ti ganger så lenge. I tillegg er den mer elastisk, noe som gjør at hesten unngår harde støt når den treffer bakken etter hopp. Nå slipper trønderryttere å dra hele veien til Drammen for å få skikkelig utstyr. Men gratis har det ikke vært. Prislappen ble på 3,6 millioner kroner, og foruten finansiering av spillmidler, har Lihaug personlig lånt rideklubben en betydelig sum gjennom å pantsette huset. Pengene regner han med å få tilbake om 10-15 år.

– Jeg har en datter som driver nokså seriøst med hest, så når jeg har mulighet til å bidra gjør jeg jo gjerne det, sier Lihaug. PR-ansvarlig Monica Jensen er meget fornøyd med den nye banen.

– Nå slipper endelig ryttere fra Mo i Rana å dra til Kristiansand for å delta på store stevner, sier hun.

Ikke sukkersøte

– Den norske ryttersporten er så mye større enn folk tror, sier Jensen. Hun har hest selv, og tilbringer mange timer på ridesenteret.

– Jeg pleier å si at jeg har to slekter: en familieslekt og en hesteslekt. Det er utrolig hva man får snakka om når man står og koster møkk, altså, sier hun. Jensen har bare godord å si

om ponnijentene.

– Denne gjengen her er helt unik. Etter mange år i hestesporten har jeg sett hvor eplekjekke noen jenter kan være. Men dette er en solid gjeng, jeg kaller dem en søsterflokk, sier Jensen entusiastisk. Likevel synes hun det er synd at så få gutter velger å sette seg på hesteryggen.

– De blir dessverre litt erta for å drive med ridning, og de som mobber er ofte de som knapt tør å klappe en hest, forteller Jensen. Hun understreker at det ikke nytter å være pinglete når man skal herskes med et såpass stort og tungt dyr.

Les resten av reportasjen i Sorgenfris augustnummer.