Et liv, en bolig

Jan Rune bodde under ei bru, nå bor han i en strøken borettslagsleilighet. Bjørn-Inge bor på Valøya, og har snart gitt opp, barnebarna får aldri komme til «pushergate». På Tiller- Helse og Velferdssenter sitter Torbjørn og Karin, og føler seg maktesløse. I vår Frue Kirke møter vi de som bor ute.

Tekst: Stian Moan Folde
Foto: Lena Knutli, Erlend Paxal og Stian Moan Folde

Inn i Sorgenfris lokaler trekker selgerne hver eneste dag. Noen kommer fra en fast bolig, andre fra akuttplasser på Frelsesarmeens Herberget. Noen har sovet på sofaen hos en kompis, andre har overnattet i en park. I tillegg er det mange andre, som hverken vi eller andre ser. Vi har oppsøkt en rekke av dem.

De bostedsløse
Flere rusmisbrukere og bostedsløse Sorgenfri har snakket med, forteller om uholdbare tilstander ved mange av kommunens boligtilbud. En voksen mann vi treffer i distribusjonen, har bodd på Valøya i ungdommen. Han har fått tilbud om å bo der igjen, men da velger han heller å være uten fast adresse. «Herregud, det er alt for mye dop der». Han er bostedsløs. Ingen plass å slå rot. Tilbringer livet sitt på en akuttplass. Ut av Herberget klokken 09.00, inn igjen etter klokken 20.00. Tv-en slås av før tolv. De nye boligene i Jarleveien 10 har han ingen tro på. «Det kommer til å bli et nytt Valøya».

Utenfor Vår Frue Kirke freser en mann i Pepsi Max-genser og groskitten olabukse at han har gitt opp kommunen. Han bor på gata og på sofaer som kommer seilende. Har takket bryskt nei til tilbudt hybel mindre enn ei celle på Tunga. Han trekker et lite lettelsens sukk når han nevner at han er i dialog med Housing First-prosjektet, før han må haste videre til benkene, der flaska går på rundgang.

Inne i kirka sitter to menn, en leser avisen, en annen har strødd hele innholdet fra lommene utover bordet; aluminiumsfolie, Rizla, mobiltelefoner, skitne papirlapper. Hele livet deres ligger i en sekk de drasser med seg til enhver tid. De har ikke bolig. Nekter å bo på Valøya, er forbannet på kommunen. Et innsunket og tannløst ansikt skriker med øynene, og stotrer frem: «Trondheim kommune er landets verste boligkommune for rusbrukere. Jeg er så oppgitt! Så sliten!». Han har vært uten bolig siden 2008. I natt satt han på en benk. Kameraten, Rolf Erik Skillebekk Berge (57), satt ved hans side da, og sitter her nå.

– Jeg har bodd ute siden 2001. Vi har ingen rettigheter, vi. Hver eneste dag henter jeg vann i Nidelva, som jeg koker opp og vasker og varmer meg med, sier Berge.

Han bor ute i sentrum, men vil ikke si hvor. Politi og helsepersonell vet, og de lar ham være i fred. Begge to mener at boligkøen er for lang. Å ligge på en benk i Vår Frue er greit nok, men når turistene stimer på med kamera rundt halsen, er det ikke like morsomt.

Endestasjon: Pushergate
Bjørn-Inge Bårdsen er blitt 56 år gammel. Han har to voksne barn, og tre små barnebarn. Han bor på Valøya. Bjørn-Inge beskriver en hverdag i hybelhuset som et lite helvete, et konstant kaos. Hit får barnebarna aldri komme. Daglige episoder med balltre og kniv. Hamring på dørene om natta. Små, tette rom.

Les resten av artikkelen i julinummeret av Sorgenfri.