Ground Zero

Brent barn skyr ilden − og bygger brede gater – i alle fall om vi skal bruke Johan Caspar de Cicignon som eksempel.

Tekst: Eline Bjerkan
Foto: Lena Knutli

Det var i 1681, etter nok en masseødeleggende bybrann i Trondheim, at Cicignon utarbeidet den barokke byplanen som erstattet det middelalderske gate- og veitesystemet, og som fortsatt utgjør bykjernen i dag.

Pomp, prakt, og sikkerhet
De brede og rette gatene skulle forhindre brann i å spre seg mellom de sårbare trebygningene. Med det barokke systemet fikk gatene i Midtbyen i tillegg en hierarkisk struktur. Aveny-pregede Munkegata, med Munkholmen som anker i nord, og med utsikt opp til Domkirken i sør, troner øverst i gatehierarkiet. Bebyggelsen skulle ellers gjerne være så ensartet som mulig, for å skape et stramt, monumentalt preg. Der hovedgatene Munkegata og Kongens gate krysser, fikk vi torget vårt – juvelen i Cicignons smykkeskrin. Torvet er det største, og regnes også som det fremste, norske eksemplet på en barokk byplan. Brannsikkerheten var nok på mange måter også et hendig alibi for å kunne flotte seg med herskapelige omgivelser.

− Man hadde en barokk måte å tenke på. Dette var 20 år etter kongen av Danmark-Norge gjorde seg eneveldig, og Trondheim var Danmark-Norges nordligste festningsby. Det var viktig med en sterk militær forankring i Trøndelag, for å beskytte oss mot Sverige. Den barokke byplanen var med på å understreke kongens makt, forteller historiker Svein Henrik Pedersen.

Les resten av artikkelen i julinummeret av Sorgenfri.