Håkon våghals

Det er muligens skuddpremie på Håkon Gullvåg i Israel. Selv er han lettet over at han ikke innførte ørkenfluen til Hospitalsløkkan fra bredden av Jordan.

Tekst: Reidun Røe
Foto: Lena Knutli

Og det ble lyst.

Maleren myser og ønsker velkommen inn i mørket, til eimen av en blank, tregtflytende væske, destillert av harpiks fra furutrær.

– Si meg, er du løsemiddelskadet?

– Jeg vet ikke. Men jeg kaster like mange tomme rødvinsflasker som tomme terpentinflasker hver uke. Det kan jo bety at jeg fører et liv i balanse.

Duften av Iris
Som tidløse sjeler flest, ser han ut som han kommer fra en annen tid.

Håkon Gullvåg behøver ikke å grunne lenge i skjegget før han velger seg renessansens Firenze med angen av fioler fra Iris; regnbuegudinnens blomst, smaken av søte tomater, lyden av fremskritt og som Dante sa det, vissheten om at det varmeste sted i helvete er reservert dem som under de store moralske kriser opprettholder sin nøytralitet.

I atelieret på Hospitalsløkkan er det derimot svalt.

Heldigvis er det ikke lenger strålefare på ferde, men spenningen sto i taket da Gullvåg kjøpte det tusen kvadratmeter ærverdige teglsteinshuset i 2003, som fra 1901 huset omformerstasjonen til trikken.

Ned i kjelleren
– Kom. Vi går ned. Jeg er veldig glad i kjelleren. Her lagrer jeg og etterprøver bildene. Dette er en blackbox, så jeg får testet bildene mot svarte vegger, og videre inn her står Requiem for Gazas barn, ti meter langt når det settes sammen, det største bildet fra utstillingen Terra Sancta. Det var det vanlige oppmøtet av diplomater og kulturpersonligheter på åpningen i Beirut, men på formiddagen var jeg på besøk i Shatila, der de forferdelige massakrene fant sted i 1982. Det er sjelden vestlige folk drar dit, så det spredte seg et rykte. Da utstillingen åpnet, kom det en busslast med ungdommer fra flyktningleiren. De hadde aldri vært på utstillingsåpning i hele sitt liv. Det gjorde et sterkt inntrykk.

– Her er det et lite rom som jeg bruker til å sette opp serier, parafraser over herskere, som illustrerer portretthistorien i Europa. Og se her. Her har jeg paletten. Den sto på Buran i det gamle atelieret og har blitt slik etter at jeg begynte å pendle mellom Trondheim og Oslo.

I hvelv nummer tre peker Gullvåg på en udefinerbar skulptur av oljemaling og sier at den er som tangentene på et piano, hvor alle fargene har sin egen plass.

– Eh, ja vel?

– Paletten er instrumentet mitt. Jeg legger bestandig fargene i et visst mønster. Og når jeg reiser bort, skjer denne avleiringen.