Kongen på haugen

Rektor Gunnar Bovim løfter NTNU til nye høyder. Selv lider han av panisk høydeskrekk.

Tekst: Reidun Røe
Foto: Mari Vold

«Eey! Hoi! Der e Gunnaren! Eey!» ropte gutta fra benken i Nygårdsparken i Bergen. Året var 1985 og den nyutdannede Gunnar Bovim var i ferd med å lære en uvurderlig lekse fra livets skole: Det går an å tråkke feil og likevel være et anstendig menneske.

I møtet med rusmisbrukerne på Hjellestadklinikken og Blå Kors, erkjente den unge Bovim at å være doktor ikke bare dreier seg om å kunne faget sitt. Det dreier seg om å se og akseptere mennesker, som mennesker, uavhengig av tilværelsens til tider ubarmhjertige bølger og daler.

Ville bli lærer
31 år senere sitter Gunnar Bovim på rektors kontor og snakker varmt om matematikklæreren sin fra gymnastiden.

– Svenheim! Han gikk i lagerfrakk og var lærer av den gode, gamle klassen. Det var ingen kjære mor, men han så oss. Jeg likte ikke matte, men han inspirerte meg likevel. Han var en suveren rollemodell.

– Hva drømte du om som barn?

– Jeg hadde lyst til å bli lærer. Jeg begynte på lærerhøyskolen i Bergen, men siden jeg hadde gått reallinjen, måtte jeg bli mattelærer. Og jeg ville undervise i samfunnsfag. Derfor sluttet jeg og gikk i gang med medisinstudiet, forteller Gunnar Bovim, som spesialiserte seg i nevrologi og ble professor i Trondheim allerede som 34-åring.

Og mens fuktige kvelder voldte skallebank for natteraverne på Samfundet, lot Bovim seg heller fordype i nervesystemets forstyrrelser og avla doktorgrad i hodepine.

Les resten av artikkelen i aprilnummeret av Sorgenfri.