Målet har alltid vært et A4-liv

Alt så ut til å være på stell utad. Hun hadde på seg rene klær, matpakken var alltid med og den lille jenta var bestandig blid og glad. Ingen skulle vite at hjemmet til Henriette Øien Paulsen var et narkoreir.

Tekst: Fredrik Johansen
Foto: Nadia Caroline Andersen

Hun husker godt episoder fra barndommen, helt ned fra treårsalderen. Noe av det hun husker best var at det sjeldent var ro i huset. Det var ikke bare den vanlige lørdagsfesten, det var mer enn det. Men der vanlige foreldre kanskje ville festet med alkohol, festet moren og faren hennes med hard narkotika.

I blokken i Vestlia
– Jeg hadde en veldig flott barndom. Men det var nok fordi jeg var så liten at jeg så mest det lykkelige og ikke det grusomme. Det er nok litt rart å tenke på, men jeg var så ung at jeg ikke skjønte omfanget av hva som skjedde. Jeg var mest opptatt av de positive øyeblikkene, sier Henriette Øien Paulsen.

29-åringen tenker tilbake. Tenker på alle situasjonene og hendelsene gjennom barndommen sin. Foreldrene hennes prøvde hardt å skjule hva som skjedde. De var påpasselige med at både hun og lillebroren alltid var ren, pent kledd, og hadde matpakke. Hun forteller flere eksempler på hva som skjedde hjemme i blokkleiligheten i Vestlia i Trondheim, hvor det nesten bestandig var fullt av folk. I utgangspunktet syntes hun det var kjempekult, da hun fikk masse oppmerksomhet. Men da kvelden kom og det ble leggetid for unge Henriette, eskalerte det utenfor soverommet hennes.

– Det skjedde at jeg skulle på do om natten, og noen sov på doen. At jeg kom inn i stua mens de ruset seg og jeg la merke til at folk kjøpte og solgte ting til hverandre. Jeg skjønte at det var noe som ikke stemte, men jeg var for liten til å skjønne hva. Men jeg skjønte at det her ikke skjedde hjemme hos vennene mine eller hos naboen.

Les resten av artikkelen i aprilnummeret av Sorgenfri.