Med hund og hår

Berit Rustens kall i livet er å gjøre det usynlige synlig. Det blir det spetakkel av.

Tekst: Trond Ola Tilseth

Foto: Lena Knutli

Dette portrettintervjuet starter ikke slik:

«Blant ordinære allværsjakker og fornuftige skotøy i det grå trondheimsværet, med den afghanske mynden Isadora ved sin side, trer Berit Rusten fram, høyreist i en tettsittende splittkjole, smakfullt dekket av en svart skinnjakke og med flagrende hår under en grå sixpence»

Feministen Berit Rusten ville neppe la et slikt typisk utseendefokus på et kvinnelig intervjuobjekt gå upåaktet hen. Vi dropper for sikkerhets skyld også alt prat om at hun på 70-tallet malte skoene irrgrønne, at sjokkerte menn spyttet etter neondrakten hennes på Nordre da jappene herjet her i landet, eller at hun blant mange trondheimere var kjent som «hun med håret».

Teksten starter i stedet på følgende vis:

Teaterangrep

Spetakkelet skjærer gjennom politisk støv og tunge saksbunker på Rådhuset. Berit Rusten, i rollen som dement mor,har gått til teaterangrep. Den skingrende stemmen vekker selvtilfredse politikere opp fra hverdagsdøsen denne høstdagen i 2006. Bråker hun for sin egen syke mor? Ja visst, men også for andre syke mødre og fedre, besteforeldre og enslige gamle i Trondheim.

Det kan rive i øregangene og skjære i øynene når Berit Rusten vil rette oppmerksomheten mot urettferdighet eller en ufortalt historie. Felles for hennes sceniske oppsetninger på de merkeligste steder, er at de gjennomsyres av en dypfølt samvittighet overfor fellesskapet, de stemmeløse og de usynlige.

Intervjuet finner sted i foajeen i Adressa-bygget. Det ble bare slik. Å møtes på kafé er kronglete når man har med seg hund. Nå halser reportere og fotografer forbi ventesofaen i resepsjonen der Isadorahar lagt seg i all sin imponerende lengde. En av de forbipasserende er kulturjournalist Ole Jacob Hoel, som nylig skrev en artikkel om mangelen på kvinnelige skulpturer i Trondheim. Hoel foreslo både Anne B. Ragde, Marit Bjørgen og Berit Rusten på sokkel. I Rustens tilfelle «på Lademoen med en mynde i bånd i den ene hånden og en plakat med en passelig parole i den andre».

– Egentlig er jeg forbanna på både Adresseavisa og Klassekampen fordi de ikke kom for å dekke Røde Spor i mai, sier pantertanta selv.

Temaet for seks timer lange Røde Spor er den lite kjente motstandskampen til trønderske jernbanefolk under andre verdenskrig. Publikum ble med på reisen mellom Trondheim og Kopperå i jernbanevogner fra femtitallet. Rustens manus innbefattet monologer, iscenesatte situasjoner og tablåer.

– Røde Spor var utsolgt i lang tid i forveien. På Gudå stasjon var det stappfullt med folk som ikke hadde fått billett. I Meråker sto folk og viftet med norske flagg. Da er det trist at interessen fra media var så laber, sier Rusten.

Kampen for å vises som alternativ kulturaktør er ikke ny for henne.Fra 1995 til 1997 var hun teatersjef Avant Garden.

– Vi var litt grinete for at Adressa ikke gjorde noe på stykkene vi satte opp, mens de om og om igjen skrev om nervøse, røykende skuespillere under prøvene på Trøndelag Teater.

Husokkupanten

Rusten og meningsfellene hennes fikk mer oppmerksomhet fra journalistene da de okkuperte hus på Nedre Singsaker på 70-tallet. Publisiteten var av det negative slaget.

Les hele reportasjen i septembernummeret av Sorgenfri