Rosa muskelkraft

En enorm økning av strømforbruket i Trondheim på 1920- tallet gjorde at Moholt transformatorstasjon ble bygget. Den ble avgjørende for kraftleveransene til byen, og er fremdeles en av byens største stasjoner.

Tekst: Stian Moan Folde
Foto: Lena Knutli

I dag står stasjonen ubemannet, og skjuler flott ingeniørkunst, historie – og en dødsulykke.

Den monumentale bygningen ruvet over åkrene på 1920-tallet, da området fremdeles ble kalt «Snau-Strinda». Det rosa-terrakottafargede el-huset står i dag mellom lavblokker og butikker som et godt eksempel på sin tids industriarkitektur.

– Den gang lå det en bondegård med minkfarm som nærmeste nabo her, sier Per Helmersen, pensjonert kabelmester i gamle Trondhjems Energiverk (TEV).

Spøkelser på loftet?
Kontrollrommet er lunt og varmt. I gamle dager var det kaldt og guffent. Arbeiderne bygget seg et lite hus inne i rommet. Den gang det var folk her. I dag er det tomt. Kun ved behov er kjøtt og blod innom transformatorstasjonen på Moholt, den store rosa klossen med de klassiske arkitektoniske detaljene. Det meste er fjernstyrt. Nesten hundre år med teknologi og byggeskikk smeltet sammen. Bilder i svart-hvitt pryder veggene i kontrollrommet med sine historier om elektrisitet i Trondheim.

Når vinden ulte og strømmen var utkoblet, hørte voksne karer merkelige lyder fra takkonstruksjonen.

– Ja, da hørte de julesanger og mer til, forteller Per Helmersen.

Helmersen bodde i nabohuset til stasjonen, som i dag huser en pizzarestaurant. Faren hans var den siste bestyrer her, frem til midten av 1960-tallet. På den ene pulten i kontrollrommet står det2004 på kalenderen.

– Vi hører disse lydene fremdeles, bekrefter Stig Aas, montør i TrønderEnergi Nett AS.

Hva lydene er, vites ikke. De bare er der.

Les resten av artikkelen i aprilnummeret av Sorgenfri.