Sota borte fra Dakota

Arbeiderklasseidyll og industrieventyr er borte. Heimertsentral like så. Flere generasjoner har flyttet for lengst. Nye barn flytter snart inn, når Nye Lilleby reiser seg fra asken. Samtidig har et knippe trehus klort seg fast i et totalsanert område.

Tekst: Stian Moan Folde
Foto: Ukjent/NTNU UB

Sorgenfri skal møte Marius Bang Schanche i hans ungdomsparadis. For ham var Stjørdalsveien, Dakota, en frisone, røft og tøft, en oase blant industrien. Han skal ta over det røde huset fra 1896 i enden av gatestumpen etter foreldrene sine, og flytter inn med sin kvinne og sine to små barn.

Inntil nylig var det der en hage med svære trær og flotte blomster. Naboen hadde mange fruktbare epletrær. Alle disse er revet opp med rot og det hele. Kliss inntil kommer de nye husene, høye som solen enkelte av dem. Likevel, Marius lever i tiden.

Klorer seg fast
– Det er jo trist, men vi får bare akseptere at byutviklingen går videre og industrien flagges ut. Det skal nevnes at utbygger har vært svært forståelsesfull og tilrettelagt så godt det lar seg gjøre, sier han.

Han vil ha frukttrær i hagen og øvingslokalet skal leve videre i uthuset, der hvor det i riktig gamle dager var systue, samtidig som bikubene i nerhagen sto for musikken.

Den lille gatestumpen vises på fotografier fra tidlig 1900-tall, bebygd slik den er i dag, omkranset av åkerland. Etter hvert ble idyllen lukket inne av tung industri. Stort sett all industrien er nå revet. I et nåværende ørkenlandskap skal en ny bydel vokse frem; tusentalls nye boliger rundt de seiglivede husene.

Les resten av artikkelen i mainummeret av Sorgenfri.