Sterkest i byen

Sol Anette Waaler skal representere Norge i Nordisk Mesterskap i november. Foto: Mari Vold

Ingen klubber i Norge har så mange konkurrerende vektløftere som Trondheim Atletklubb. Det er damene som løfter klubben til de store høyder.

Tekst: Trond Ola Tilseth

Hundrevis av kilo med vektstenger smeller jevnlig i golvet og gir gjenlyd mellom veggene av gammel rød murstein. Det gjelder å være forsiktig med hvor man trår, for det er trangt om plassen i den vesle gymsalen på tidligere Lademoen skole. Salen er full av grisesterke kvinner og menn, men ingen av dem står og digger seg selv foran speilet. Det er da heller ingen speil å digge seg i.

–Du greier uansett ikke å speile deg når du gjennomfører et rykk eller et støt. Det må gå så fort, sier sportssjef i Trondheim Atletklubb, Jan Egil Trøan (61).

Kjapp og myk

Det som skiller vektløfting fra andre kraftidretter som styrkeløft er kravet om å være kattemyk for å komme seg så lavt som mulig, og lynhurtig for å støte eller rykke vektstanga over hodet.

Trøan betrakter 20 av klubbens beste utøvere der de trener med vektstengene sine på gummimatter nedfelt i mørk gymsalparkett.

– Vi eldre kan ha styrken inntakt, men hurtigheten forsvinner med alderen, sier Trøan, som selv kan skryte av en bronsemedalje fra nordisk mesterskap i 1982.

Veteranen har holdt på med vektløfting siden 1970-tallet og har sett folk komme og gå i klubben.

– Jeg husker da han der kom leiende i hånda til stefaren sin, sier han og peker på en kraftig fyr i gul skjorte.

– På den tida holdt vi til i en kjeller i Kjøpmannsgata. Ronny kan ikke ha vært mer enn 12 år den gangen, sier Trøan.

Ronny Fevåglar vektstanga falle drønnende i golvet

– Jeg var åtte, retter han, mens han hiver etter pusten.

Les resten av reportasjen i oktobernummeret av Sorgenfri