Blogginnlegg -
Blogg: Bør du få ditt eget skatteparadis?
"Norge – et skatteparadis for offentlig ansatte," skriver Finansavisen. Poenget er at ansatte i offentlig sektor har sitt eget skatteparadis, nemlig den skattefrie verdien av en supergod pensjonsordning. Så hvorfor ikke åpne dørene til paradiset for alle arbeidstakere?
Av: Knut Dyre Haug, pensjonsøkonom i Storebrand
Logikken er klar: All pensjonssparing fra arbeidsgiver er fritatt for formuesskatt. Verdien av pensjonsrettighetene til ansatte i offentlig sektor utgjør over 1.100 milliarder kroner. Tilsvarende for privat sektor er 700 milliarder, ifølge avisens kilder. Litt tabloid kan en si at 1/3 av arbeidstakerne sitter på 2/3 av pensjonsverdiene.
Jeg skal ikke komme inn på diskusjonen om dette er rettferdig eller ikke. Jeg skal heller ikke komme inn på at mye av dette er rettigheter uten oppsparte midler, men kun en enorm regning som skyves til neste gererasjon. Det vi derimot skal komme inn på, er at dersom ansatte i privat sektor skal klare å komme opp i samme pensjonsnivå, må man spare selv – og man må spare mye.
Privat sparing regnes som formue og beskattes når den overstiger frigrensene. Skal ansatte i privat sektor spare seg til samme pensjonsnivå som det man har i offentlig sektor må man altså regne med formuesskatt, som ansatte i offentlig sektor slipper i sitt skatteparadis.
Når pensjonsreformen ble vedtatt, sa Stortinget at fremtidig pensjon skulle komme fra tre kilder. Folketrygden, arbeidsgiver og egen sparing. Det er over fem år siden reformen trådte i kraft . Pensjon fra arbeidsgiver er også tilpasset reformens krav, bl.a. ved at alle nå har krav på pensjon fra arbeidsgiver. Når det gjelder egen sparing er dessverre fint lite skjedd, men her kommer løsningen på både valgløfter, forutsetninger for en stor reform og – ikke minst – bedre pensjonistøkonomi: La de ansatte få spare selv, på samme pensjonskonto.
Praktisk talt alle som jobber i privat sektor har en innskuddsbasert pensjon. Denne ordningen er ganske enkel å forklare. Bedriften overfører en avtalt prosentandel av din lønn til din egen pensjonskonto i Storebrand (eller DnB, Nordea osv). Bedriften betaler arbeidsgiveravgift, men pengene kommer skattefritt inn på din konto. Du betaler ingen skatt underveis men først når pengene tas ut en gang etter fylte 62 år.
Den ansatte bør selv kunne spare på denne pensjonskontoen, for eksempel maksimalt tilsvarende differansen mellom bedriftens sparing og maksimale sparegrenser i lovverket. Utover dette gjelder alle regler likt som i dag. Enkelt, ubyråkratisk og rimelig. Den ansatte kan samle alle sine pensjonsrettigheter på denne kontoen, både gamle og fremtidige.
Dersom det finnes en så enkel løsning på en utfordring som er så stor, kan det virke rart at den ikke er innført allerede. Er det noen haker her? Ja, det er det sikkert. Jeg jobber imidlertid ikke med å finne haker, men kan gjerne gi noen tips også på dette området.
Skal dette fungere, må det innføres lønnstrekk for denne type sparing. Dette vil redusere statens skatteinntekter – eller utsette dem, egentlig. Pensjon som utbetales skattlegges, så staten får det de skal ha, bare litt senere. Videre er det viktig at denne ordningen gjøres individuell. Noen har ikke råd til å spare så mye. Eksempel er det lurt at unge, nyetablerte prioriterer nedbetaling av gjeld en periode.
Til sist kan en innvende at det sikkert er bare de rikeste som har råd til å benytte seg av ordningen. Dette er sikkert riktig men bør definitivt ikke defineres som et problem. Sannheten er at folketrygden er en gedigen omfordeling i seg selv. Jo lavere lønn en har gjennom livet, desto høyere andel pensjon vil en få. Dette er en ønsket virkning, men bør ikke være et hinder for at andre kan oppnå det samme gjennom egen sparing. Husk også at sparing er et samfunnsmessig gode – sparing utsetter forbruk og skaffer kapital til viktige samfunnsoppgaver.
Som et apropos til den ellers så viktige og alvorlige debatten om skatteparadiser har Finansavisen et artig poeng. Skatteparadiser finnes i mange former. Noen paradiser er for smarte til bare å omfatte de få.
Slipp folket inn, Erna!
