Nico D - Han smiler

Etter suksessen "Engel" sammen med Admiral P er Nico D klar med den etterlengtede solo-oppfølgeren, Han smiler. Der tar han et vennligsinnet oppgjør med det norske folk – seg selv inkludert.

- Hadde det ikke vært for "Engel", ville jeg sannsynligvis vært jusstudent denne høsten.

Det sier en ærlig Nico D om hitsingelen som løftet karrieren hans i taket i fjor, både i form av Spellemannprisen 2014 for Beste hit, mest streamede låt i WiMP og dominans på radiolistene.

- Jeg var ikke helt sikker på jussdelen. Men jeg skulle gjøre ferdig studiene jeg starta som yngre. De planene er satt på vent inntil videre.

Reggaeprinsen som steg ut av kulden

Om du har hatt interesse for norsk reggae det siste tiåret, vet du hvem Nicolas Albert Holter er. Sammen med Philip "Admiral P" Boardman, den andre spydspissen for reggaekollektivet Jah Ark Manifest, har den franskfødte oslosangeren gitt den jamaicanske sangskatten et norsk ansikt utad.

Mest oppsiktsvekkende er det likevel at Nico D gikk hen og toppet singellisten i nettopp Jamaica i 2009 – som første og siste skandinav til dags dato – med den Jah Mason-gjestede rootsreggae-låten "Ruff Times".

– Jah Mason var på besøk i Oslo, og han ble med inn i studio og la et gjestevers. Da vi ga den ut åpna den alle dørene for meg. Den satt, ass. Selv om det var utenfor mainstreamen, ble den spilt på radio, og den ble inngangsbilletten min inn til NRK, blant annet. Min første singel som Nico D – ikke Nico Dangerous, som jeg kalte meg før det – gikk til nummer én på den lille, store øya.

Røffe tider i Oslo

En listesuksess i Jamaica til tross: Å overleve som artist, uansett sjanger, kan være knallhardt i den post-digitale virkeligheten som for alvor begynte å krype innover oss akkurat i denne perioden. Og det ble vanskelig å drive promo mot reggaeverdenen fra kalde Oslo, tross gode kritikker for det påfølgende albumet Coming In From The Cold.

Etter det forsvant Nico av radaren en lang periode.

– Jeg prøvde blant annet å jobbe i en sushisjappe, som daglig leder. Det fungerte i en måneds tid. Men det kunne være ubehagelig når kunder kom innom og kjente meg igjen. "Hei, er ikke du Nico D, han reggaesangeren som topper listene på Jamaica?". "Jo, og i dag serverer jeg dere sushi".

Han veier ordene.

– Ikke at jeg er for stolt til å jobbe i en sushisjappe. Men det gjorde et eller annet med artistfølelsen.

Det norske stivhetssyndromet

Både artistfølelsen, bekymrede foreldre og forutsetningene for å putte brød på bordet som artist fikk seg en real opptur med "Engel". Vår mann beskriver Spellemannprisen tidligere i år som et høydepunkt. Betyr den prisen egentlig noe i 2015?

– Ja, er du gæren, eller? Bare det å bli nominert er en seier. Både som en motivasjonsfaktor og som et håndfast bevis overfor de som kanskje ikke helt trodde på meg.

Selv under Spellemann-showet ble det fra scenen spøkt med at reggae og nordmenn er, om ikke inkompatible, så i det minste gnissende kulturelle størrelser. Men står det virkelig så ille til? Er det fortsatt kun plass til Bob Marley og tøyselåter som "Dreadlock Holiday" og "Livet er for kjipt" under nisselua? Nei, hevder Nico.

– Det motsatte har blitt bevist mange, mange ganger. Folk har et poeng når de snakker om Norwegian stiffness, men det skal ikke mer til enn en god reggaelåt for å løsne den stivheten betraktelig opp. Nordmenn er ikke så stive som vi liker å tro. Kanskje ikke vi er så flinke til å danse, men vi prøver. Vi føler musikken. Jeg har blitt utrolig positivt overrasket over det norske folks åpenhet til reggaemusikk.

– Ordene fløy ut av kjeften

Til tross for at Nico D fortsetter å jobbe mot utlandet og reggaeverdenen, sammenfaller suksessen hans her hjemme med at det å synge på norsk har fått en renessanse.

Han er tydelig på hvordan denne bølgen har påvirket hans måte å skrive låter på, samt hva det betyr å ha Most Wanted – duoen bak Kavehs "Snufs", og husprodusentene til Nico & Vinz’ 5 Star Entertainment – med på laget.

– Noen av låtene er ikke reggae lenger. Jeg har holdt meg tro til vokalstilen min, men har funnet ut at det er mulig å synge på den måten på mange typer beats. Det var deilig å sette seg ned og skrive ting på norsk. For hver sang jeg lagde ble jeg mer komfortabel, og merket at jeg at jeg fant ord lettere. Jeg fant konsepter lettere.

Nico tyr til en sportsmetafor for å beskrive effekten:

– Du vet, basketballspillere trener gjerne med vekt rundt anklene. Når de spiller kamp føler de at de kan fly. Jeg følte noe av det samme. Ordene bare fløy ut av kjeften min.

Ikke klag!

Til høsten samler Nico D trådene med et album som fanger denne frigjørende prosessen. Innen den tid lover han opptil flere smakebiter. Og først ut er altså "Han smiler".

Refrenget oppsummerer essensen i sangen presist: "Det sitter en kar/ det sitter en kar et sted/ som har det mye verre enn det/ og han smiler".

– Jeg fikk ideen til sangen da vi fremførte "Engel" under fjorårets TV-aksjon, der det ble samlet inn penger til vann, og en video av en ung afrikansk jentes lange vei til nærmeste brønn ble vist på en svær skjerm bak oss. Turen hennes varte lenger enn den fem timer lange sendingen – bare den ene veien! Men hun møtte folk på veien, og hun smilte, tross vanskelige forutsetninger. Det satte ting i perspektiv for meg.

Budskapet er vel så rettet mot Nicolas selv som noen andre.

– Her i Norge lever vi i et overflodssamfunn. Og folk klager på alt mulig rart. Jeg tar meg selv i å gjøre det samme, flere ganger om dagen. Men når du vet hva som skjer i verden, blir det sjukt mye klaging på luksusproblemer. Jeg sier ikke at vi ikke har noen problemer her. Men når du har sett livsgleden hos folk rundt i verden, folk som ikke har en dritt… Det er noe vi kan lære mye av her hjemme.